Da Emanuel Haug etter frigjøringen fikk vite at han var utpekt som landsforræder og anbefalt likvidert i et brev fra Hjemmefrontledelsen til London regjeringen, hvilket med den tids språkbruk betydde at han skulle drepes, gikk han til rettssak for å få mortifisert den injurierende påstand. Han krevde rapportskriveren straffet. Haug vendte seg til Utenriksdepartementet for å få en kopi av brevet med beskyldningene. Brevet ble ikke utlevert tross pågang fra Haug, men han skaffet en kopi fra annet hold. Rapportskriveren viste seg å være tidligere direktør i Nasjonalhjelpen, Sam Knutzen. Gjennom rettsaken hvor Sam Knutzen ble dømt, 2) ble det famøse brevet rettslig bekreftet Setningen: “la rette vedkommende få ordre om å likvidere Haug snarest mulig,” forteller at Hjemmefrontledelsen, Londonregjeringen eller grupper i frimureriets nærhet i fellesskap hadde folk til disposisjon som på oppdrag påtok seg å drepe politiske motstandere. Når Haug ikke ble likvidert kan årsaken være at han ble arrestert av tyskerne på nyåret 1945, for fjerde gang, og satt i trygg forvaring på Grini til frigjøringsdagen. Sam Knutzen hadde i 1939 I grad i St Johanneslogen St Olaus til den hvite Leopard. Han var losjebroder av prest Conrad Bonnevje Svendsen som var Andre Bevogtende Broder og tilhørte losjens Clerici. De var begge med i Hjemmefrontledelsen. Det er bemerkelsesverdig at sentrale medlemmer av ordenen deltar i en konspiratorisk organisasjon som mistenkes for å ha til hensikt å tilrive seg makten i strid med konstitusjonen, og ikke minst at den er i stand til å anbefale, hvilket brevet forteller, politiske mord for å nå dette mål. Conrad Bonnevie Svendsen er senere hedret med XI grad. Hans virke er anerkjent og belønnet av Den Norske Frimurerorden.

Høyesterettsadvokat og lærer Emanuel Haug, sterk og vital i dagens strid, døde plutselig i i 1952, 61 år gammel. To av de fire menn som hadde gått sterkest ut mot frimureriet og Hjemmefrontens ledelse var nå borte etter at de først var blitt truet med likvidasjon. I 1948 var det ingen utenom en egnere krets som hadde kjennskap til den avtale som var inngått mellom Arbeiderpartiet, Bondepartiet og som visste at frimureriet var implisert i denne avtale fra 1935. Prost Trædal som hadde førstehånds kjennskap til denne avtale var nå borte.

Kilde: Erik Rudstrøm ” Frimureriet og de skjulte makteliter, bind 1″.

1) Ole Kristian Grimnes. “Hjemefrontens Ledelse”. side 460.
2) Bergen Arbeiderblad, leder, 20. februar 1951.
3) May Britt Ohman Nielsen, “Bondekamp om Markedsmakt”, s. 395
4) May Britt Ohman Nielsen, “Bondekamp om Markedsmakt”, s. 319