Helt fra første stund som legpredikant, fikk Hans Nielsen Hauge mange venner og fiender. Men han  hadde en klar forståelse av, at de som tror splittelse i seg selv er et bevis på at Guds ånd ikke er tilstede, umulig kan forstå kampen mellom det gode og det onde.

Året var 1796. Den norske Lutherske kirke hadde etablert seg som landets åndelige autoritet, med et presteskap som ble gitt, eller rettere sagt, tok myndighet til både å legitimere rettroendhet og diskvalifisere det motsatte. Selv om en del katolske dogmer var lagt til side, lengtet mange uomvendte prestemenn etter «moderkirkens» makt og status. Med spisse albuer, tilranet de seg etter hvert en posisjon fremmed for Guds Ord.

Folket var vant til å betrakte embetsprestene som lokale småguder, med guddommelig autoritet. Bibelen var nok tilgjengelig for de få som kunne lese, men for å fremme og ved likeholde et åndelig klasseskille mellom leg og lærd og ikke minst for å sikre presteskapets makt, ble det den 13. januar 1741, vedtatt en lov (kalt forordning) i Norge, som forbød at vanlige borgere kunne samles i et privat hjem for å studere og utlegge Guds Ord. De som brøt forordningen og tillot seg å holde «oppbyggelse», risikerte streng straff med fengsel eller tukthus. Luherske «småpaver» florerte, og de arbeidet målrettet med å styre og kontrollere menneskers tro og tanker.

En høysommer i 1796, på Hauge i Tune, satt bonden Nils Mikkelsen, sønnen Mikkel, som da var bygdas lensmann, og yngstesønnen Hans.

Hans Nielsen Hauge leste for sin far og bror fra manuskriptet på sin første bok, som han nettopp hadde ferdigskrevet. Da lesingen var avsluttet, ristet faren sørgmodig på hodet. «Det er strenge ord,» sier han. Hans Nielsen Hauge nikket. «Det er Guds egen dom over de falske og fariseiske forkynnere,» sier han.

«Det er både rett og nødvendig det du har skrevet,» sa Mikkel, «at du står død kristendom imot og påpeker ubibelsk forkynnelse og lære som ødelegger Guds Ord. Men hva kommer til å skje, når du som legmann angriper de lærde,» fortsatte han.«Du risikerer forfølgelse og fengsel,» sa han. Som lensmann visste han hva han snakket om.

«Det får så være» sa Hans.«Kristi disipler kom også i fengsel. Mange ga sitt liv for Gud.»

«Bør du ikke pynte litt på manuset,» foreslo faren. «Sannheten er skarp og ren,» svarte sønnen. «Jeg har ikke lov til å la prestene forfalske budskapet. Mennesker ledes vill og alle som ser det er ansvarlige og skyldige, hvis de ikke advarer.» De andre svarte ikke, men visste at de sterke og personlige opplevelsene Hans hadde hatt med sin Gud, gjorde hans kall fast og målrettet.

Boken ble trykket og hadde sin virkning. Helt fra første stund som legpredikant, fikk Hans Nielsen Hauge mange venner og fiender. Men han hadde en klar forståelse av at de som tror splittelse og fragmentering i seg selv er et bevis på at Guds Ånd ikke er tilstede, umulig kan forstå kampen mellom det gode og det onde. For dem vil forsoningens hensikt, alltid forbli dunkel og uforståelig. De vil stadig lengte etter kompromissets enhet i stedet for individets renhet.

Tunepresten Stevelin Urdahl, ble en av hans mange bitre fiender. Han tålte ikke Hans Nielsen Hauges enkle og bibelske forkynnelse, hvor omvendelse og et rent liv ble satt som frelsens betingelse og resultat. Prost Urdahi var en hissig og stolt mann, som hatet tanken på at rett gudstro måtte måles i et endret liv. Mange av samtidens prester delte hans teologi.

En septemberkveld var det «oppbyggelse» på gården Graalum i Tune. En mengde mennesker var samlet. Hauges forkynnelse om omvendelse, avståelse fra all bevisst synd, livsalvor og kraft til karakterendring, hadde gjort mye godt i bygda. Mang en dranker og slåsskjempe hadde ved Guds kraft blitt ydmyke og flittige Guds barn. Bøndene trengte ikke flere bevis på forkynnelsens ekthet og kraft. Sogneprest Urdahl, kapellan Schødt og fogden (lensmannen) Radich ankom også. De tre embetsmennene satt der med stolte miner. Rundt sogneprestens munn, lå et spotsk og hånlig drag. Hauge talte om Guds nåde og tilgivelse. Han leste for dem Guds løfter om at Guds lov og vilje kunne skrives inn i hjertet og ba de tilstedeværende gi sitt liv til Jesus Kristus. Da talen endte den kvelden, lå noen på sine knær og ba. Andre satt med hodene i hendene og gråt stille i det de i sitt indre bekjente sin synd og ba om tilgivelse og kraft. Da avbrøt sognepresten vekkelsen med en skarp og myndig kremting. Han reiste seg verdig og proklamerte med høy røst, at han etter å ha vært tilstede og hørt denne ynkelige, fanatiske og ensidige framleggelsen av skriften, på grunn av sitt hellige embedskall, måtte forby Hans Nielsen Hauge å forvirre og splitte menigheten med sine møter og skrifter. Han erklærte også at lovens straff ville anvendes, om forbudet ikke ble tatt til følge. Lensmannen nikket myndig og frekt. Med sterke øyne som møtte prestens, spurte Hans med rolig og trygg stemme. «Kanskje presten vil svare på om han i det jeg har sagt eller skrevet, finner noe som strir mot Bibelens egen lære?»  Presten gjorde en mine til lensmannen, som hurtig opplyste om at forordningen av 1741, førbød denne slags private gudelige samlinger ledet av legfolk og andre umyndige personer.

Hans Nielsen Hauge dro rolig omtalte forordning opp av sin egen frakkelomme, og ba bonden Iver Graalum lese den høyt, slik at de til stedeværende selv kunne høre om forordningen var brutt.

Presten og lensmannen så fort på hverandre, og kirkens representant reiste seg rasende. «Den opplesningen blir ikke tillatt,» brølte han. «Det tilkommer oss, landets geistlige i samarbeid med øvrigheten, å utlegge og tolke lov og forordning.» Stemmen hans tordnet gjennom forsamlingen. Han visste godt, prestemannen, at det var svermeri, fanatisme og ekstreme ytterligheter for ordningen forbød, ikke at vanlige mennesker delte evangeliet med hverandre.

Denne episoden på Graahm, ble etterhvert rutine for Hans Nielsen Hauge. Utallige ganger ble han arrestert og kastet i fengsel. Over hele landet skjedde det samme. Høringer og rettssaker ble hverdagskost, men aldri kunne presteskapet anklage han for noe annet enn forkynnelse av Guds Ord med det resultat at mennesker ble endret til det gode.

Det var som om Gud selv ville hindre at veien tilbake til Romerkirkens holdning og system skulle utsettes så mye som mulig i landet vårt.

Hver gang han ble arrestert, fulgte hans Nielsen Hauge med lensmannen og soldatene. Årene i trange og kalde fangehull ble mange. Han ble nektet fangers rettigheter, ble bevisst plassert i iskalde celler midtvinters og til og med holdt innesperret i 2 sammenhengende år, uten å bli tillatt en eneste tur ut i luftegården. Det var statskirkens «Guds representanter», som godt kjente reformasjonens brudd med inkvisisjonskirken, som presset myndighetene til å torturere og mishandle Hans Nielsen Hauge.

Utallige ganger ble han arrestert og kastet i fengsel

Men midt i smerte og ensomhet, forkynte og sang denne enkle mannen om Guds nåde og kraft. Med fanger og fengselsbetjenter ble grepet av hans vitnesbyrd. Soldater som voktet han på de mange og lange reiser til ulike tukthus, ble påvirket av den ånd som gjennomsyret leg predikanten.

Igjen og igjen, når han på bondegårdene talte om «Guds kraft til å rense våre liv for synd,» kom øvrigheten, avbrøt møtet og arresterte han.

Han ble slått i ansiktet, spyttet på og løyet om. Aldri tok han igjen. Det var ikke noe «selv»  å såre eller stolthet å tråkke på. Hans Nielsen Hauge var nemlig født på ny og i lydighet overgitt sitt liv til Kristus. Det lys Gud hadde åpenbart for han, fulgte han i Guds kraft.

Men som Kristus selv, var han ikke taus og tafatt i møte med falske holdninger og ubibelsk lære. Ofte talte han skarp og direkte til sine fiender. Han satte navn på prestenes stolthet, svik og synd. Deres usanne forkynnelse gjennomboret han med ordets sverd og avslørte falskheten i deres endringsløse «frelse,» hvor billig og slapp nåde gjorde syndige valg til en uvesentlig og uunngåelig del av det kristne livet.

Til tider satte han fingeren på prester og lensmenn og forkynte med kraftig stemme, at han handlet etter Bibelens bud og viste mennesker Guds løfter og kraft til å avlegge sine laster og leve rene liv. «Kaller dere det forvillelse, fanatisme og svermeri , » utfordret han dem. «Forkynnelse er prestenes arbeid og plikt,» svarte de. «Ja, da ville det glede oss alle om de snart begynte å gjøre det de er kalt til,»  svarte han. «Kanskje de mange av dem som selv er drankere og voldelige borgere burde omvende seg først,» fortsatte han. Hvorfor forkynner de en lære fremmed for Guds Ord? Hvorfor viser de i liv og vandel at Jesus er dem fremmed? Hvorfor blir jeg slått, hånet, fengslet og løyet på av de som bekjenner seg til å følge Jesus?»  De ble han alltid svar skyldig og hatet ham for det.

Ofte mintes han at Frelseren fikk samme behandling når han sto på sannhets grunn. De drepte han til slutt.

I sin forkynnelse minnet han sine tilhørere om at allmen popularitet og verdens anerkjennelse, umulig kan forenes med et rent liv. Det er en utenkelig kombinasjon i en verden hvor djevelen er Herre. Derfor er fred med alle og renhet, alltid og til en hver tid uforenlige.

Under en ordduell med presteskapet, som igjen ble etterfulgt av arrestasjon, talte Hans Nielsen Hauge direkte og bestemt, men uten spydighet eller ironi. «Å angre sine synder og gjøre bot, det faller nok ikke presten inn. Det kan jeg lite gjøre med. Jeg er blitt vant til venner og fiender, ære og vanære, godt og dårlig rykte for Jesu skyld. Med Frelseren i hjertet er fengsel lett å bære og oppreisning lett å unnvære.»

Presteskapet for hardt fram mot haugianerne. De skrev løgner og fremla usanne anklager. De svertet dem med ondsinnede rykter, sladder og baktalelse.

Hans Nielsen Hauge forkynte over hele øst og Sørlandet. I Bergen og Trondheim var han også. En kveld på gården Hoen i Eiker var stua full. Noen var kommet lang vei for å høre Guds Ord. Åtter en gang troppet en illsint og ukontrollert prest opp med futen ved sin side. Kraftige bønder tok tak i embetsmennene og tvang dem til å sitte på første benkerad og høre på forkynnelsen. «Ingen skal arrestere denne Guds mann før oppbyggelsen er ferdig,» sa de. Hans forkynte fra Åpenbaringsboken. Da møtet var ferdig, hånet presten framleggelsen. Alle vet at Åpenbaringen er en lukket bok og forbudt å lese, påsto han. «Da er det merkelig at den kalles en åpenbaring, hvis den er lukket,» Svarte Hans Nielsen Hauge, med et lunt smil.

Biskopen i Bergen, Johan Nordahl Brun, var en av de få prestene som gjennomskuet hykleriet, og så at Hans Nielsen Hauges lære var Bibelsk, og at fruktene av hans forkynnelse var gode. Han talte strengt til sine prestekolleger og landets lens menn. «Kjemp ikke mot Gud,» advarte han. «La denne Guds mann være.»

En annen embetsmann som viste klokskap og integritet, var lensmannen i Melhus. Han så at politiet fikk lite å gjøre etter en haugianer vekkelse. Bøndene i området var kjente for det ville liv de førte, men etter at Hans hadde forkynt i bygda, ble mange drankere edruelige og kjeltringer ærlige menn. Da han av presten ble bedt om å arrestere lekpredikanten, svarte han: «Jeg arresterer ikke uskyldige.» Presten truet med anmeldelse og rapport til myndighetene. «Da sier jeg opp min stilling fra denne dag,» svarte han og jagde presten på dør.

Ved en rettssak, da Hans Nielsen Hauge avviste tilbudet om en forsvarer med ordene «Gud er min forsvarer,» hugg presten til, «Det kan jo enhver si.» «Nei,» svarte Hans med klar stemme, mens han stirret den arrogante presten i øynene, «det kan ikke enhver si.» Etter en pause mildnet blikket, og han fortsatte med sørgmodig stemme, «men Gud gi at det var så.»

«Tror du kanskje at du er den eneste som kan forkynne Guds Ord på rett måte?» tordnet en av prestene ved en arrestasjon. «Nei,» svarte Hans Nielsen Hauge, «det kan alle som har omvendt seg og tror Skriften. Men mange av dere prester forkynner død lære. Derfor står Guds hus tomt og danselokalene er overfulle.»

«Prestene virker i sitt lovlige kall,» sa aktor i en høring. «Det gjorde fariseerne også,» svarte Hans. Men det var enkle fiskere Guds Sønn kalte til å forkynne. Det er overgivelse og lydighet, ikke embet som kvalifiserer,» svarte han.

Det ble mye ensomhet, sykdom og smerte for Hans Nielsen Hauge. Til sammen satt han i fengsel i ti år, i protestantiske Norge, for å åpne Guds ord i private hjem og forkynne evangeliet.

Justisråd Bull kjempet for hans frifinnelse. Hele landet var opprørt over «justismordet» mot denne gode mannen. Til slutt, etter ti år frarøvet frihet og mye mishandling, ble han i en stor rettssak med mange vitner, dømt til en pengebot for å ha opponert mot presteskapet. Pengene strømmet inn fra hele landet. Men selv etter frifinnelsen, klarte noen av prestene å få han fengslet igjen. Han ble tatt ut av fengslet og satt til en slags samfunnstjeneste, hvor han skulle bygge saltkokerier ulike steder i landet. Dette kunne han og hans ekspertise var landskjent.

Han tjente og ga. Som lønn ble han forfulgt og utnyttet. Behandlingen av denne rettskafne og edle mannen er en skamplett i vår historie. Samtidig er det en evig reprimande til enkeltes lengsel etter et katolsk fungerende prestesystem, hvor lekfolks gudgitte kall oppleves som en trussel fordi ledelsen ikke kan kontrollere alt som sies og gjøres.

Til slutt ble Hans Nielsen Hauge endelig en fri mann. Han holdt mange «oppbyggelser.» Folket elsket han, men fiendene var mange. Han var litt for lik Jesus til å ha fred med alle. Svak, men lykkelig levde han sine siste år. Han døde i 1824. Hans kone satt ved hans seng, da han klokken fire en natt åpnet øynene, tok hennes hånd og sa med sterk stemme; «Følg Jesus!» Deretter bredte et smil seg over det bleke, trette ansiktet, idet han hvisket sine siste ord. «Å, du evige, kjærlige Gud.»

Haugianervekkelsen gjorde Norge godt. Reformasjonen ble videreført og Guds System gjort  mer synlig enn i mange andre områder. Har du tenkt over at Norge burde være Europas fattigste land? En lang ufruktbar vinter, kort sommer, og usedvanlig liten prosent dyrket mark, gir oss små muligheter til vekst og livberging. Sør Europeiske land, med frodig natur og milde vintre, skulle etter all logikk vært på toppen. Hvorfor er det ikke slik?  Hvorfor  ser det ut til at katolsk  dominerte land så lett produserer apati, fattigdom og korrupsjon?  En katolsk (Irsk) idehistoriker har kalt nevnte observasjon, et «ideologisk fenomen.» Hvorfor synes religiøs filosofi, ikke naturens velvilje, å bestemme vekst og velstand?

Kan det være at Guds system, hvor hvert menneske er fristilt og ansvarlig overfor sin Skaper, gjør noe med oss? Der hvor alle troende er prester for Gud, og Bibelen er for alle å lese under Åndens veiledning, vil oppriktige mennesker finne Guds vei.

Det var dette hans Nielsen I lauge kjempet for og som satte dype spor i det norske folk. For Guds sanne religion, gjør mennesker flittige, målrettede, pliktoppfyllende og ansvarlige. De gjennomfører det de har satt seg fore. De blir tålmodige, sindige og utholdende. De behandler andre slik de selv ønsker å bli behandlet. Det er fordi Guds tilbud endrer menneskers karakter.

Hans Nielsen I lange forkynte at frelsen er fra et syndig liv, ved at Guds lov skrives i sinnet. Samtidens prester, forkynte at frelsen er fra syndens skyld, ikke dens makt. Det var derfor de hatet han og med glede ville tatt hans liv, om de kunne. Det var også derfor fariseerne hatet Jesus. De ville ha en frelse som var basert på genetisk arv, uten en nødvendig karakterendring. En Messias som ville frelse fra synd og ikke fra det romerske åket, var uakseptabel

Hvis du og jeg vil tjene Gud rett i vår tid, må vi ta imot stafettpinnen og videreføre arven fra Hans Nielsen Hauge. På hans tid var mange av Guds fiender kledd i prestekappe. De kjempet for en plass mellom mennesker og Gud. Det var sogneprestene Ferermann og Hans Eriksen Stenback. Andre var prestene Fredrik Schmidt, Steverin Urdal og mange flere. De var alle kirkens venner men Guds fiender. De har andre navn i dag, men de er tilstede i alle kirkesamfunn.

Hvordan kan du kjenne dem igjen? Først og fremst ved at de kjemper innbitt mot alle som forfekter Hans Nielsen Hauges ideer. De liker dårlig lekfolks initiativ når de selv ikke kan styre og kontrollere det som skjer. Mistillit er «fargen på deres briller» og grunnholdningen de møter alt og alle med. Forkynnelse og samlinger i private hjem opplever de suspekt og mistenkelig. Blader og bøker som ikke er godkjent av autoriserte ledere blir motarbeidet. Baktalelse, løgner og beskyldninger blir for dem akseptable metoder, bare målet nås. Kristen enhet blir tolket synonymt med lekfolks aksept av lederes meninger og teologi.

Guds sak trenger sårt flere som Hans Nielsen Hauge. Modige kristne som tør stå alene når maktsystemet står imot. Som protesterer og advarer mot avvik fra Bibelens lære. Som tåler hån og forakt uten å ha et uomvendt «selv» som kan såres og fornærmes. Vi må aldri tåle å bli truet til taushet av et system som gjør krav på tolkningsmonopol av Skriften.

Du skal akte en kristen leder, men aldri akseptere hans teologi om den strider mot Guds Ord. Du skal akte og ære «De grå hår», men aldri akseptere ubibelsk lære fra mannen som bærer dem.  Det katolske naturrettsprinsippet harmoniserer ikke med bibelen. Det sier at din rett til å mene og tro skaper sannhet. Derfor gis tradisjon sannhetsverdi i denne religionen. Nei, sannhet defineres av åpenbaring. Retten til å tro noe gjør ikke samtidig din tro sann. Gud opererer med et objektivt sannhetsfundament, og av den grunn står sannhet alltid over individ.

Si nei til enhver invitasjon til å nullstille din egen pannelapp, slik at viktige vurderingsprosesser overlates til andre.

Du bør skvette til og rystes i ditt indre, og gråte høyt hvis du i en religiøs sammenheng hører uttrykket; «Hva sier ledelsen» når ideer og ideologi skal evalueres. En slik holdning må du betrakte som en alvorlig alarm og indikasjon på at autoritære prosesser har gjort medlemmer åndelig syke.

Hvis du skulle oppdage slike holdninger hos deg selv eller til og med høre din egen stemme kommunisere dem, bør du så hurtig som mulig falle på dine knær og gjenopprette et personlig forhold til din Gud, og klippe vekk mellompersonene som tok hans plass.

Uansett hva du og jeg gjør, forteller likevel Guds Ord at flertallet vil lengte etter og finne veien tilbake til Romerkirkens maktstruktur. Vi skal igjen oppleve at norske prester og pastorer i samarbeid med vår tids futer, skal frarøve  enkeltpersoner deres frihet til å følge Guds Ord. Uansett hvilke lover vi i dag har som beskytter individets religionsfrihet, vil de snart legges til side. Men grunnlaget for dette sviket, legges nettopp nå, hos mennesker som i dag misliker Guds system og føler seg for pliktet til å nedkjempe nåtidens videreførere av reformasjonen.

«All jorden undret seg og fulgte etter dyret.» Åp.13,3

«Alle som bor på jorden, skal tilbe det.» Åp.13,8

Vel, ikke riktig alle. Det skal være en liten minoritet igjen, som har samme mentalitet, mot, holdning og erfaring som Hans Nielsen Hauge. De er født på ny. De elsker Guds lov og har den samme tro Jesus hadde. De er omtalt i Åp. 12,17 og 14,12.

De vil heller havne i fengsel eller dø enn å begå en eneste synd.

De ville være Guds venner og blir derfor den frafalne, økumeniske verdenskirkens fiender.

Kilde:
http://www.mensviventer.no/mvv10/hauge.htm

————————

Jeg er hos Gud i nåde-
hva skader verden meg?
Om den en stund får råde
og stenger meg min veg?
Om den mitt legeme binder
i fengslets mørke skjul.
Så skal dog Ånden vinne
og holde glad sin jul.

Ovenfor ser du et portrett av Hauge malt av en ukjent kunstner trolig i år 1800. Under det står første vers av en salme han skrev julaften 1799, som han tilbragte i fengsel.

Dette notatet om Hans Nielsen Hauge er utarbeidet av André R. S. Risholm, som et skoleprosjekt i 8. Klasse, Lagård Ungdomsskole, mai 2001.

Barneår 1771-1796
I 1995 markerte vi 1000 års jubileum for kristendommens ankomst til Norge. 1996 var også et viktig åndelig tidsminne. Da var det nemlig 200 år siden haugianervekkelsen startet. Plogspissen bak denne vekkelsesbrannen var bondesønnen Hans Nielsen Hauge (1771-1824).

Hans Nielsen Hauge, ble født 3.april 1771 på Hauge gård, på Rolvsøy. Han levde i en stor familie, slik det var vanlig for ca. 200 år siden. Til gjengjeld levde ikke folk så lenge på den tiden.

Foreldre:

Niels Mikkelsen (1731-1813)
Maria Olsdatter (1737-1811)

Søsken:

Berthe (1762-1836)
Ole (1763-1836)
Birthe (1766-1804)
Marie (1768-1820)
Hans (1771-1824)
Mikkel (1773-1845)
Anders (1776-1796)
Karen (1777-1850)
Anne (1777-1800)
Jens (1780-1856)

Søskenflokken var på ti, men Hans vokste bare opp med sju. Hverdagene bestod av slit på gården fra barna var små. Kun 8-9 uker i året kom det en lærer til bygda. Hans var usedvanlig skoleflink, og likte det godt. Hans ble mobbet av sine jevnaldrene på grunn av sin alvorlige tro. Hans hadde en streng far, og en dag glemte 9 år gamle Hans å lukke grinda. Dette resulterte i en ødelagt havreåker, faren ble sint og gav ham en ørefik. Hans slet mye med seg selv og egne tanker. Han lurte på om noen var glad i ham, og følte at den eneste som noenlunde forstod ham var hans mindre bror Mikkel. Hans holdt på å drukne i Glomma da han var 13 år gammel. Etter tre uår på rad rodde Ole, Hans og faren over på den andre siden av elva for å slå gresset. Båten kantret og alle falt i vannet. Ole og faren klarte seg godt, men Hans ble værende lenge under vann. Etter dette ble han enda mer alvorlig og tungsindig enn før, men var fortsatt aktiv og flink. Hans hadde to drømmer som gjenntok seg. Det var drømmen om helvete, og drømmen om himmelen. I konfirmasjonstiden la presten merke til at Hans var veldig begavet. Hans fikk komme på besøk på prestekontoret, og han fikk låne en bok om martyrene, Laurentsius og Polykarp. Han fikk etter hvert et stort ønske om å frelse andre. I 1787 ble Hans konfirmert i Tune kirke, ved kappelan Hammer. Etter konfirmasjonen begynte Hans å jobbe som lensmannsdreng for sin eldste bror Ole. Han drev ellers med snekkerarbeid, biavl, forpaktet jord, salg av hester og andre husdyr. I 1795 begynte han som slaktersvenn for madam Kruse i Fredrikstad. Livet i byen gjorde et dårlig inntrykk på Hans. Det viste ham en hverdag med fyll og slagsmål, og dette likte han ikke. En dag da han selv hadde drukket, fikk han store personlige problemer. Han hadde brutt et bud, og dette trakk ham langt ned. Han reiste så tilbake til Hauge, for å hjelpe til på gården igjen.

Vandringsår 1796-1804
5. April 1796 ble et stort vendepunkt i Hans sitt liv. Han hadde nettopp fylt 25 år, og gikk bak hesten og pløyde åkeren som vanlig. Han sang alltid mens han arbeidet, det var salmer han sang, da det var mest fordi det var den type sanger man kunne på den tiden. Plutselig følte han at han ble løftet ut av seg selv og kom veldig nær Gud. Hans sa selv: “Engang jeg arbeidet under åpen himmel sang jeg salmen: Jesus din søte forening å smake. Da jeg hadde sunget annet vers:

Meg og hva mitt er
jeg gjerne vil miste,
når du alene i sjelen kan bo

(Bildet: Inskripsjon satt opp på veggen i bedehuset i Tune – på Hans Nielsen Hauges hjemsted. Det var folk på stedet som sørget for at inskripsjonen kom opp, til minne om Hauges “aandsdaab” 5. april 1796.)

* så ble mitt sinn så oppløftet til Gud at jeg ikke sanset meg eller kan si hva som foregikk i min sjel, for jeg var utenfor meg selv. Nå syntes jeg at intet i verden var noe å akte, og angret på at jeg ikke mer hadde tjent den over alle ting gode Gud. Min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig. Det var en herlighet som ingen tunge kan forklare. Ingen kan ta fra meg dette, for jeg vet at fra denne stund var min ånd full av alt godt. Især kjente jeg en inderlig og brennende kjærlighet til Gud og min neste. Mitt sinn var nytt, jeg sørget over alle synder og kjente en sterk trang til at menneskene skulle få del med meg i samme nåde. En inderlig lyst fylte meg etter å lese Bibelen og Jesu egen lære. Jeg merket et nytt lys for å forstå den og å kunne sammenbinde alle Guds menns lærdommer til det ene målet: Kristus er kommet som vår frelser, og vi skulle ved hans Ånd fødes på nytt, omvende oss, helliges mer og mer etter Guds egenskaper til å tjene den treenige Gud alene og foredle og berede vår sjel til den evige salighet.”

Hans bestemte seg altså for å reise rundt å forkynne Guds ord. Han snakket med familien om dette, og to av dem ble forandret samme dag, de fem andre fulgte senere etter. Han begynte fort å snakke også med naboer og andre i nærheten om dette. Etter at sommeren var over hadde han fått mange tilhengere i områdene rundt Fredrikstad, og mange ba ham hjem for å holde andakter hos dem. Folk likte den gløden Hans hadde når han snakket. På møtene samlet gjerne hele bygda seg og hørte på Hauge. Ryktet gikk på bygdene om han, og han fikk mange brev med spørsmål om han kunne komme.

Dette mislikte prestene, og gjennom sitt liv ble Hans sittende i fengsel i tilsammen ca. ti år. Prestene prøvde ofte å stoppe ham. De prøvde å gi ham penger for å holde møter, og lignende, fordi dette var ulovlig. Sommeren 1796 skrev Hauge sitt første skrift, en plan for det han ville gjøre. Etter at skriftet kom ut fikk han mot til å gå løs på nye bøker. I 1797 drog han til fots nordover. Mens han gikk strikket han for å få tiden til å gå. I alle bygder på veien snakket han med folk og holdt møter. I Fredrikstad i 1797 ble han for første gang arrestert for brudd på konventikkelplakaten. Denne loven sa at religiøse møter i hjemmene måtte godkjendes av en prest. Denne gangen ble han bare sittende i fengsel i noen dager. I årene som fulgte reiste Hauge over hele landet, holdt møter og anla bedrifter over hele landet. Mange steder fikk han venner som selv

Haugianerne, 1852, Adolph Tidemand
samlet folk til møter for ham. I sine travleste år 1803-1804 gikk han ca. 6500 km. Det tilsvarer ca. 150 maratonløp i løpet av ett år. (Fra 1798-1804 reiste han tilsammen ca. 15000 km.) Hans hadde alltid vært flink med hendene, og drevet med salg, og det var viktig for ham at også tilhengerne hans arbeidet flittig. Sammen startet Hauge og tilhengerne tilsammen 16 bedrifter, over hele Norge, de fleste på Østlandet. Det begynte med Eiker papirmølle, og gjennom dette hjalp han også Norge fra å være et fattig u-land til å bli et rikt industriland. Etter hvert ble han kjøpmann og bosatte seg i Bergen, og kjøpte båt og utstyr for penger han fikk av tilhengerne sine. Han reiste fortsatt rundt som predikant over hele landet. Handelen gikk godt og han fikk mye fisk. Han kjøpte et gods for 1200 riksdaler, og ga jobb på godset til mange fattige, så de klarte seg.

Han la ut på reise igjen og i Trondheim kjøpte han et fiskevær som han gav til en god venn. Her ble han i 1799 fengslet, og skrev poesi om julen mens han satt i fengsel. På forsiden kan du lese første vers av denne salmen. Dommen falt på en måned i tukthus. Han reiste så videre til Tromsø. Her møtte han motstand, folket tok ikke imot ham. Prestene hadde gjort en god jobb. Han reiste så sørover igjen, til Bergen, han var jo kjøpmann også. (I april fikk han høre at hans søster Anne lå for døden, han skyntet seg hjem, men rakk ikke begravelsen, som var 18.april.)Han drev handel over hele Norge, men i Bergen ville en agent selge ham en fullrigger. Dette ville gi ham muligheten til å drive handel med utlandet. Han kjøpte den, men fant fort ut at den var pillråtten og ubrukelig. Han hadde kastet vekk mange penger på et ubrukelig skip, og han hadde nå mye gjeld. Han tok opp et stort lån og betalte all gjeld med dette. Han reiste til Danmark for å trykke opp bøker. Han ville hovedsaklig få trykt opp, sin bok den kristelige lære, men han hadde også med seg sju andre bøker han ville få trykt opp. Fem boktrykkerier ble satt igang. For at dette skulle skje billigst og fortest mulig deltok Hauge i trykkingen, og sørget for innbindingen. Jo billigere han kunne selge bøkene i Norge, jo flere ville ha råd til å kjøpe dem. I oktober hadde han 60000 bøker som han reiste hjem til Norge med. Han var sårt savnet over hele Norge. På Hauge lå det mange brev og ventet. Han måtte reise rundt i Norge å ordne opp i feider mellom vennene, og gi folk ny motivasjon. Han tok med seg bøkene og solgte dem over hele landet mens han talte. Etter en lang rundtur i Norge reiste han tilbake til Bergen, og derfra videre til Kristiandsand. Der han ble advart om at politiet og kirken pønsker på noe, og så til Danmark. Her blir han dårlig mottatt og vender tilbake til Hauge. Fra Hauge reiste han til Christiania, og så til Drammen der han igjen besøkte sin første bedrift, Eiker papirmølle. Den skjebnesvangre dagen, 24.10.1804, blir han hentet på fabrikken av lensmannen. Fogden ville snakke med ham.

Fengselsår 1804-1814
Hos fogden ble han forhørt og lagt i jern. Han fikk sendt et brev til sine venner, før han ble ført under streng bevoktning til Christiania. Han ble først satt i fyllearresten i rådhuskjelleren, et fryktelig rom med jordgulv og slikt tilsig av vann at fanger til og med skal ha druknet der. Etter en stund ble han flyttet til et annet arrestlokale som ennå er å se på Bygdøy folkemuseum. Her hadde han et lite og dårlig rom som ble hans tilholdssted i mange år. Folk fikk streng beskjed om å levere inn Hans sine skrifter. Fengselstiden ble beinhard for Hans, og han slet med seg selv og troen sin. En dag så Hans to menn komme mot fengselsbygningen fra det lille vinduet hans. Et øyeblikk etter fikk han besøk. Det var broren Mikkel, og stiftsamtmannen. Mikkel snakket med Hans om ikke han kunne søke om benåding. Han hadde sittet i fengsel i ca. et år, og hadde viet mye av sitt liv til Gud. Var ikke dette nok? spurte han. 10. Oktober 1805 søkte Hauge om benåding, men den ble avvist. De to første årene av fengselstiden ble de verste. På hele det første året kom han bare tre ganger ut i frisk luft, og dertil kom uvirksomheten som brøt ned. To år tok det før han fikk lov til å skrive og lese bøker igjen. De voldsomme påkjenningene knekket helsa hans. Han ble kjent med vaktmester Mikkelsen i fengselet. Mikkelsen kom innom hver uke, med bøker, garn, aviser og mat. Hans strikket mye i fengselet, og fikk bestillinger på vanter fra byens fineste fruer. En dag fikk han besøk av vennen Jon Sørbrøden. Han hilste fra Hauge, og de to diskuterte dype saker. Hans var inne i sitt fjerde fengselsår, og hadde vært igjennom 22 forhør. Over 600 vitner var blitt spurt ut i saken hans, men det virket som om ingenting skjedde. Lederne i Norge slet også på denne tiden. De var i krig med Sverige og England, to giganter på Europa-kartet, så de hadde det ikke så greit de heller. Mye av handelen til Norge ble derfor stengt, og landet manglet salt. Da tipset Mikkel, Hans om at han kunne tilby myndighetene sin hjelp. Det gjorde Hans og han fikk 300 riksdaler til å hjelpe Norge med. Han var ennå ikke en fri mann, men fikk komme seg ut til vennene. Vennene merket at Hans var forandret. Han holdt ikke møter, og brukte søndagen som reisedag. Han unnskyldte seg med at når folk sultet var det ingen tid å miste, men egentlig var Hans blitt forandret. Han slet med motivasjonen. Gløden var i ferd med å slukne. Han fikk startet sju saltkokerier før han sju måneder senere ble satt i fengsel igjen. Nye forhør ble satt igang, og nye vitner ble avhørt. Han ba om å få besøkt foreldrene i julen, og han ble glad da han fikk lov å dra på besøk i 14 dager. En dag på Hauge gikk han ned mot vannet, og der så han stubben der det hele begynte, der han fikk sitt kall. Han la seg ned ved stubben og ba. Så kom dagen da han igjen måtte tilbake til Christiania. Folk så ikke lenger på ham som en kjeltring, og han slapp lenkene. I Christiania slapp han fengsel, og fikk bo hos bypresident Bull. Der holdt han møter med vennene, og leste fra bibelen. En dag mens han talte fikk han igjen et kall. Han avsluttet talen med: “Vi må aldri glemme at tilgivelse for synder er det viktigste vi har å lære menneskene” Nå kjente vennene ham igjen.

Hans var tilbake i fengselet da Mikkelsen en dag kom inn med en godbit. Han var i gått humør, og sa at dette gikk nok bra til slutt. Hans forstod at det foregikk noe. Noen dager senere var Mikkelsen i kjempehumør. Han sa til Hans at vennene, med hans bror Mikkel i spissen, hadde kjøpt Bakke gård til ham for 10500 riksdaler, og at Hans kunne flytte dit og drive jordbruk som i gamle dager. Han flyttet dit og bygget ei mølle. Mange mente det var galskap å anlegge mølle uten et skikkelig vannfall, men da uåret kom i 1812, fikk man likevel mel og poteter på Bakke. Møter ble holdt i all hemmelighet på gården, med vaktpost. 4.desember 1813, fikk Hans beskjed om å møte i Christiania igjen. Dommen falt og Hans måtte gjøre to års slavearbeid, og betale 1750 riksdaler. Hans anket dommen til en høyere rett, og fikk en mye mildere dom på, 1000 riksdaler, og ingenting slavearbeid. Han sendte straks brev til sine venner og fortalte om den gode nyheten.

Livskvelden 1815-1824
Den 27. Januar 1815 giftet han seg med Andrea Nyhus, som hadde vært hans husholderske i tre år. 12. Desember fødte Andrea et guttebarn, og de kalte ham Andreas. Andrea døde i barselseng. Hans kjøpte senere Bredtvedt gård på Aker, og samme året giftet han seg på ny, med Marie Olsdotter. Bredtvedt var en stor gård, 4-5 ganger så stor som Bakke. Hans og Marie fikk tre barn men ingen av dem vokste opp. Hans gikk ofte turer med sin nå åtte år gamle sønn, og turene endte ofte ved ei maurtue. Maurtua fikk Hans til å tenke, og en dag sa han:”Følg mauren og bli vis!”

Dette var den siste turen til Hans og Andreas. Etter sengeleie døde Hans i 1824, og de siste ordene Hans sa var: “Følg Jesus!” En stor mann var gått bort, bare 53 år gammel.

Vekkelsen gjorde Hauges etterfølgere til landets beste borgere og flere av dem oppnådde betydelige stillinger innen stat og samfunn og kunne på den måten utøve en sterk og god innflytelse. I Eidsvollforsamlingen finner vi tre haugianere. Senere var det haugianere i hvert eneste Storting til langt ut på 1880 tallet og lederene for bondeopposisjonen var haugianere.