Arnold Juklerød kjempet mot skolenedleggelse i sin hjembygd, og etter å bli tvangsinnlagt for sin motstand ble han også ekstremt anti-psykiatri – naturlig nok. For dette ble han overgrepet på det groveste av makthaverne. De statsbetalte vitnene mot ham; Psykiaterne, sa om den landskjente anti-psykiatrikjempen Arnold Juklerød at han hadde “ukorrigerbare vrangforestillinger om myndighetene p.g.a. skolesaken’.

I Norge er det helt legitimt for staten å kjøpe seg mened bestillingsverk ved slike vitner og sakkyndige. Tror noen med vett og forstand i behold at de sier noe annet enn den hånd som før dem forventer de skal si? 11. august 1995 i et brev fra Kirke- og Undervisningsdepartementet (KUD) fikk Arnold Juklerød rett i skolesaken.

Sitat fra advokat Knut Rognliens pressemelding da Arnold Juklerød fikk rett (7. september 1995 – Ansv. red.), – og fra pressemeldingen siterer jeg: «Departementets innrømmelse er viktig av flere grunner: – – – – – pkt. nr. 4: Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende», sitat slutt.

Arnold Juklerød har med sin kamp avslørt de mest grove, grunnlovsstridige og kamuflerte metoder som maktapparatet bruker for å kjøre over både menneskeverd og demokrati.

——

Sammen med mange andre fulgte undertegnede Arnold Juklerøds kamp fra Gaustad sinnssykehus mot det trehodede trollet: Psykiatri, rettsvesen og politi.

Og da denne sammensvergede treenighet stjal Arnolds eiendeler, så benyttet dem også ordet beslagleggelse. Dette for å narre de uvitende om at deres tyveri er lovlig. Jeg både så og hørte at disse overgriperne beslagla både briller og mat fra den politiske fangen Arnold Juklerød.

Arnolds ikkevoldelige kamp mot maktens grove lovbrudd, var å informere. Deriblant å spre alle offentlige dokumenter om hans sak, og spesielt alle dokumenter som makta hadde bestemt ikke skulle offentliggjøres, deriblant pasientjournalen eller svarteboka som Arnold selv benevnte den.

NB! Arnold Juklerøds ønske var at alt angående hans sak skulle offentliggjøres. Og da Stortinget sa nei! til offentlig granskning av hans sak den 31. mai 1996 er det nå helt naturlig at hans journaler blir offentliggjort på internett. Nå kan det norske folk selv granske hvordan politiske fanger i Norge blir kneblet på norske sinnssykehus.

I Samfunnsliv 1. august 2001 skreiv også Synnøve Fjellbakk Taftø om psykiaternes makt og knep. I 1951 var professor Ørnulv Ødegård på Gaustad sinnssykehus arkitekten bak en ny sinnssykehuslov.

Der ble det slått fast:«Alvorlig sinnslidelse» skulle etter norsk rett være nøyaktig det som undersøkende lege fant for godt å legge i begrepet på undersøkelsestidspunktet. Og slik har det vært siden. OBS! Professor Nils Adolf Retterstøl (også ved Gaustad og sterkt inne i Juklerødsaka) var nabo til departementsråden i Kirke, – utdannings- og forskningsdepartementet som Juklerød avslørte angående den massive og ulovlige skolenedleggelsen.

Arnold Juklerød har med sin kamp avslørt også de mest grove, grunnlovsstridige og kamuflerte metoder som maktapparatet bruker for å kjøre over både menneskeverd og demokrati.

Jeg merket meg også en NTB-melding i Aftenposten og Dagen 28. februar 2002. Direktør Georg Apenes i Datatilsynet anmelder den som har lagt ut Arnold Juklerøds journaler på internett. Dette er kjente toner fra «makta» angående Juklerødsaka. Når maktpersoner blir avslørt blir dem desperate.

Derfor brukte «makta» flere 10-talls millioner kroner av skattebetalernes penger for å kneble og ødelegge livet til den friske og meget intelligente mannen Arnold Juklerød. Så når nå direktøren og politikeren Georg Apenes sier de skyldige skal bli dømt og straffet er det en gledelig nyhet.

Politikernes arroganse er avslørt gjennom en massiv og ulovlig skolenedlegging.

Og der endatil oppdageren av forbrytelsen ble politisk fange på Gaustad sinnssykehus i nesten 25 år. Husk politikere og maktpersoner skal også ha sin straff. Dette trenger protest og krav om en rettferdig dom for de skyldige.

Vi bør også merke oss at denne psykiatri-industri hadde i 2001 10.000 tvangsinnleggelser i Norge, mens Sverige og Danmark hadde fra 1200 til 1500.

Kilde/Forfatter: Velaug Lie

—————-
Dag og Tid nr. 22, 30. mai 1996

Redaksjonelt:
Juklerød og Stortinget

For fire månader sia døydde Arnold Juklerød. Da hadde han i nær tretti år kjempa kompromisslaust for den saka som fekk han til å engasjere seg i samfunnsdebatten; den saka som førte til at han vart tvangsinnlagd og stempla som sinnssjuk. I 30 år streid han for å prove at nedlegginga av ein skolekrins i heimkommunen vart gjord i strid med lovverket. Kampen førte til at Juklerød fekk oppleva mangelen på sjølvkritikk i skolebyråkratiet. Han fekk sjå dei verste sidene av norsk psykiatri: Tvangsmedisinering, isolat, brev-, besøks- og utgangsforbod.

I fjor haust stadfesta Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet (KUF) at nedlegginga av Holtane skolekrets i 1968 var i strid med gjeldande lovverk. Mange meinte at konklusjonen frå KUF var så sterk at han burde vera grunnlag for ei offentleg gransking av både nedleggingssaka og den ‘behandlinga’ Arnold Juklerød fekk av psykiatrien.

Men kva skjer? Ingen verdas ting, sjølvsagt.

Når Erling Folkvord (RV) på Stortinget fremjar eit forslag om offentleg gransking, konkluderer Justiskomteen med at ‘selv om Juklerød-saken er spesiell, mener komiteen at det ikke er naturlig å anbefale en så ekstraordinær framgangsmåte som nedsettelse av en egen granskingskommisjon vil være.’

Og grunngjevinga er kanskje enda meir hårreisande: ‘Komiteen viser til at det finnes et stort antall mennesker i Norge som mener seg utsatt for urimelig behandling av offentlige myndigheter, og mener det vil være betenkelig om Stortinget legger opp til en praksis der enkelte slike saker følges opp i form av egne granskingskommisjoner.’ I morgon sluttar truleg Stortinget seg til konklusjonane.

Er ikkje komitemedlemmene i stand til å sjå det spesielle i denne saka? Har dei ikkje forstått at heile grunnlaget for saka var eit offentleg lovbrot?

Kanskje vonar medlemmene i Justiskomiteen at bråket kring Juklerød skal gå over av seg sjølv etter kvart, og at heile sakskomplekset skal forsvinne i gløymsle og mørker. Det viser i så fall berre at dei ikkje kan ha sett alvoret i Juklerød-saka.

Justiskomiteen bles ein lang marsj i at vanlege folk, som tek i bruk dei demokratiske rettane sine med sitt eige, ‘uparlamentariske’ og usminka språk, står i fare for å bli utsette for grove overgrep frå styresmaktene fordi dei ikkje kjenner spelereglane til fingerspissane, og fordi dei ikkje har lært seg dei gangbare språkkodane mellom røynde politikarar. Eit slikt fisefint demokrati har ingen andre nytte av enn dei som avviser framlegget frå Folkvord.
Audun Skjervøy

——————

Juklerød-saken: Galskap satt i system
AV NIELS CHR. GEELMUYDEN
«Menn med panserdobbelthaker knytter hånd og stamper fot, mens en ensom, blid slovaker lærer hele verden mot», skrev AndrŽ Bjerke i et hyldningsdikt til Alexander Dubcek. Ordene kunne vel så gjerne blitt skrevet om nylig avdøde Arnold Juklerød. De maktet aldri å hjernevaske smilet bort fra hans munn. Efter femogtyve år i diagnosefangenskap var han den samme sindige, milde og hjelpsomme person som alle foreliggende vitnemål tyder på at han var ved tvangsinnleggelsen. Til stor fortvilelse naturlig nok for de mennesker som tok friheten og livet fra ham. De klarte aldri å få ham til å gjøre noe galt, skjønt de gjorde hva de kunne. De tok fra ham barna, hjemmet og arbeidet. De tok fra ham helsen – som han ingengang før hadde hatt problemer med. De tok fra ham alt, for derefter å skrive ham ut til et liv i rennestenen – påklebet diagnosen «farlig sinnssyk». De levnet ham ikke tak over hodet. Endog jernsengen utendørs tok de fra ham. Senere tok de også teltet ham. Midtvinters. De tok fra ham alt – inkludert brillene. De rev ned hans plakater og veggaviser i Velferdsbygget hundre ganger, og skal herunder ha uttrykt høylydte ønsker seg imellom om at han vil forgripe seg, slå noen i ansiktet, øve vold. De gjorde alt som stod i menneskelig makt for å få ham til å gjøre noe galt, til å oppføre seg som en gal. Hvor bittert må det ikke ha vært for overlegene å se med sine egne øyne at «den farlig sinnssyke pasienten» til stadighet ble brukt som barnevakt av venner og kjente.

Hvorfor skulle de ikke det? De visste alle meget vel at Arnold Juklerød aldri hadde skadet eller truet med å skade noe menneske. De visste at han aldri var involvert i kontroverser med sine foreldre, søsken eller venner. Både lærere og kamerater husker ham som en usedvanlig vennlig og samarbeidsvillig kar. Gjennom ti år arbeidet han som anleggsarbeider i A/S Ingeniørbygg, senere tre år i Furuholmen og tre år i Veivesenet. I attestene fra sine ulike arbeidsforhold ble han unisont fremstilt som «en stø, stabil, varsom, omtenksom og omgjengelig arbeidsmannn». Arbeidskameratene skildret ham som ytterst fredfull og pålitelig kollega. Hans liv var preget av jevnt arbeid, jevn sparing og lavt forbruk. Juklerøds naboer har erklært at de aldri opplevet ham som egoistisk og selvhevdende. De lærte ham å kjenne som en beskjeden og lite kravfull person. Hans brødre og søstre, svogre og svigerinner, avga 4. juli 1984 en erklæring hvor de fremhevet hans nære og gode kontakt med den nærmeste familie, og hans evne til selvbeherskelse og tålmodighet. Alle som har hatt befatning med Arnold Juklerød i en eller annen sammenheng har simpelthen fremstilt ham som et svært avbalansert, jordnært og robust menneske. Helt inntil han av fullstendig fremmede mennesker en høstdag i 1971 ble karakterisert som lidende av «systematisk oppbygde ukorrigerbare paranoiske vrangforestillinger». En sinnssykdom som man ifølge professor Nils Adolf Retterstøl primært utvikler hvis man fra barnsben har vært et påfallende individ i betydningen overdrevent følsom, selvrettferdig, ærgjerrig, usikker og selvhevdende.

Juklerød ble tvangsinnlagt og diagnostisert som paranoid på basis av påståtte vrangforestillinger om skolemyndighetene. Saken var i korthet den at Juklerød i 1968 ble valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø, hvor hans yngste datter skulle begynne. Under sitt arbeid avdekket han en serie lovbrudd fra myndighetenes side. Opprørt skrev han om den lovstridige nedleggelse i avisen, uten å ane at hele 1466 norske barneskoler ble nedlagt i sekstiårene. Hvorav mange trolig ble nedlagt på samme vis, ved at departementet opptrådte som lovgiver, og førte lokale myndigheter såvel som Stortinget bak lyset.

Ved ankomsten til Gaustad ble Juklerød undersøkt av professor Ørnulv Ødegaard, mannen som i 1941 introduserte lobotomien i Norge. På innleggelsesdagen skrev Ødegaard at han anså Juklerød for å lide av en «paranoisk sinnslidelse». Dette er den samme Ødegaard som i Nordisk Psykiatrisk Medlemsblad 1949, side 70, tok til orde for at man burde lobotomere kriminelle medlemmer i samfunnet, særlig «de anspendte og dysforiske samfundsfiender». I Tidsskrift for Den Norske Lægeforening 1980, nr. 14, avleverte han et varmt forsvar for russisk psykiatri og herunder da særlig dens behandling av dissidenter. Aksjonsleder Juklerød ble innlagt av en psykiater som syntes det var i orden å erklære politiske dissidenter som sinnssyke. Mere til. Han ble undersøkt og karakterisert som paranoid av den samme Ødegaard som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898. Juklerød ble tvangsinnlagt av en psykiater som ville tvangsinnlagt Knut Hamsun mens han skrev «Victoria».

Fra og med søndag 18. mars 1972 ble Juklerød tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Behandlingen resulterte i sterke kramper og lammelser, og fortsatte helt til Juklerød plutselig ble utskrevet fra Gaustad Sykehus 14. juni 1972. Hans tilstand ble karakterisert som «noe bedret». Juklerød selv hadde aldri følt seg så sjaber. Han skalv på hendene. Det hadde han aldri gjort før. Allerede dagen efter var han likevel tilbake i sin jobb som forskallingssnekker i firmaet Ingeniørbygg. Efter noen tid ble han efterspurt ved kraftanleggsarbeidene i Ulvik. Der trengte de ham som skytebas. 22. januar 1973 utstedte lensmannen i Ulvik sprengningsbevis til Juklerød. Lensmannen forhørte seg med firmaet. Firmaet forhørte seg med Gaustad. Der sa man at det var i helt orden å la ham håndtere dynamitt og TNT. Ville man gjort det hvis man i fullt alvor betraktet ham som alvorlig sinnslidende? I alle deler av Juklerøds historie melder dette spørsmål seg med tiltagende gru: Trodde legene virkelig noengang på sine egne diagnoser? Ingeniør Tandberg har senere fortalt at han aldri har hatt en dyktigere skytebas i sin tjeneste. Både hans arbeidsgiver, hans brakkelag og hans hybelvertinne i Ulvik har fastslått at Juklerød oppførte seg upåklagelig. På basis av brev som Juklerød i denne tiden sendte til sin forhenværende kone, ble sprengningspapirene efter ordre fra sjefpsykolog Paul Jan Brudal inndratt av lensmannen 30. mai.

Det var en symbolmettet handling på mange vis. Som vitne i Lagmannsretten i 1987 fortalte Brudal at han i desember 1971 oppfattet selvmordsfaren som betydelig. Brudal må gjennom sine psykologistudier formodes kjent med at menn oftere begår selvmord enn kvinner. Han visste at eldre mennesker, særlig i overgangsalder, hyppigere begår selvmord enn yngre. Han visste at personer som er separert og lever alene, isolert fra sin familie, er betydelig mer selvmordsutsatt enn andre. Han visste at personer med psykiatriske lidelser som har medført behandling, begår selvmord oftere enn noen andre. Han visste at behandling med nevroleptica, medisiner av det slag Juklerød ble tilført mot sin vilje, kan avstedkomme sterkt depressive sinnstilstander. Han visste at alle tilstander som medfører skam- og nederlagsfølelse, så som ufrivillig kontakt med politiet, høyner risikoen for selvmord. Han visste at mennesker som mister sitt arbeid begår selvmord langt oftere enn andre. Antagelig var han også på det rene med at de fleste selvmord i Norge begås i månedene mai og juni. Sjefpsyklog Brudal valgte å la politiet gjøre Arnold Juklerød arbeidsledig 30. mai.

Nå øvet heller ikke denne gang Juklerød vold mot seg selv eller andre. Han forble i Ulvik til 8. mars 1974. Da reiste han over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år. Tegnesaker hadde han med, foruten frukt og nykjernet smør fra Røldal. Han hadde meldt sin ankomst, og ble møtt av to lensmannsbetjenter utenfor huset han selv hadde bygget. De fortalte Juklerød at han var fratatt samværsretten, tok gavene fra ham og plasserte ham i arresten. Dagen efter ble Juklerød undersøkt av professor Retterstøl. En mann så gjev til å stille diagnoser at han ikke behøver å treffe de menneskene han diagnostiserer. Retterstøl har offentlig diagnostisert mennesker som døde for mer enn tusen år siden. Han har fortalt Dagbladet at Harald Hårfagre led av fremskreden psykotisk depresjon. Han mener å ha sikre bevis på at Sigurd Jorsalfar led av melankolisk/alkoholiske hallusinasjoner, og som sådan må anses som alvorlig sinnssyk. I boken «Sinnets labyrinter» har professoren fastslått at Håkon Jarl i år 962 pådro seg akutt flyktningepsykose og tilhørende paranoide vrangforestillinger. Det kan ikke råde tvil om at Retterstøl ville tvangsinnlagt alle tre, hvis han hadde muligheten. Nå konstaterte professoren at Arnold Juklerød led av paranoia kverulantis. En sykdom som ifølge overlege Bård Brekke ved Gaustad Sykehus ble innstiftet av den tyske psykiater Emil Kraepelin i mellomkrigstiden.

Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys. Så fikk han utgangstillatelse noen dager før han igjen ble sperret inne på ubestemt tid, i nye perioder av opptil 215, 206 og 124 døgn.

27. mars 1985 ble Juklerød tvangsutskrevet fra Gaustad, to måneder efter at han i journalen var blitt karakterisert som «sterkt behandlingstrengende». Hvis de ansvarlige leger ved Gaustad på noe tidspunkt virkelig hadde ment at Juklerød var så syk at han representerte en vesentlig fare for andre mennesker, må man grunne over den udåd det var å tvangsutskrive mannen. Eftersom pasienten ikke forlot sykehuset frivillig, brennmerket som «farlig sinnssyk», anmodet sykehusdirektøren politiet om bistand. Politiet avslo naturligvis å yde bistand eftersom henvendelsen gjaldt en strafferettslig utilregnelig person. Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett. Som følge av underernæring pådro han seg 21. mai 1985 blødende mavesår. Han hylte av smerte og kastet opp blod. Ingen av sykehusets 28 leger løftet en finger for å hjelpe ham. Juklerød var ikke lenger ved bevissthet da han til slutt ble hentet og hjulpet av leger fra Ullevål Sykehus.

La oss et øyeblikk anta at Juklerød ble alvorlig sinnslidende i november 1971, og at han fremdeles var det i 1985. På hvilken måte skulle det tilføre overgrepene en høyere etisk karakter at mannen var i dypeste sjelenød, i indre oppløsning, på selvmordets rand. Iblant må man spekulere på hva for slags utgang de faglærde håpet på i Juklerød-saken. Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres. Man må ha lov til å tro såpass vel om legene ved Gaustad Sykehus at de innerst inne visste det var et normalt menneske de trakasserte og mishandlet i alle disse årene. Som stortingsmann �ge Hovengen informerte sosialministeren om da da sykehusdirektøren i 25 minusgrader 16. desebmer 1985 besluttet å skru av strømtilførselen til varmeovnen i Juklerøds telt: En småbruker ville blitt nektet å holde husdyr hvis vedkommende behandlet dem slik Gaustad behandlet Juklerød.

26. juli 1986 ble Juklerød fraktet til Reitgjerdet Sykehus og innlagt til 12 ukers judisiell observasjon. Efter femten års opphold Gaustad Sykehus skulle nå omsider sakkyndige komme sammen og avgjøre om mannen var alvorlig sinnslidende da han ble innlagt, ble alvorlig sinnslidende under oppholdet, eller hadde vært klinkende normal hele tiden. Til Trondhjem ble han sendt med politieskorte. Hjem ble han sendt alene med fly. Det lovte ikke så verst. Kommisjonen konkluderte da også at det ved innleggelsene i 1971 og 1974 «ikke har vært mulig å finne sikre positive holdepunkter for alvorlig sinnslidelse». Riktignok tok det nesten et år før kommisjonen presenterte erklæringen, og riktignok ble Juklerød i mellomtiden plassert i Oslo Kretsfengsel noen måneder uten dom, siktet for ulovlig opphold på Gaustad. Desto mer gledelig var det for Juklerød å få fastslått av sakkyndige at han var sjelefrisk ved begge innleggelser. Problemet var igrunnen bare at den rettsmedisinsk kommisjon avviste rapporten. En ny kommisjon ble nedsatt. Denne presterte sommeren 1988 å konstatere at man i Juklerøds tilfelle stod overfor «symptomfri sinnssykdom».

Resten av historien må formodes kjent. Juklerød ble boende i en brakke utenfor velferdsbygget. Fredag 19. juni 1992 kastet man Juklerød i glattcelle «av brannsikkerhetsmessige årsaker». Riktignok hadde han aldri forårsaket noe branntilløp, men hvilken rolle spiller vel det. Hvilken rolle spiller noe når man først har stjålet et menneskeliv? Allerede i 1980 forsøkte Retterstøl å overtale departementet til å forby pressedekning av saken. Professoren la seg til den vane å fortelle journalister at de ødela for Juklerød ved å støtte og forsvare ham. Jeg vil til min dødsdag mene at den av oss som forstår et slikt resonnement bør slutte som journalist på dagen. Journalister har mer enn noen andre grunn til å føle seg utfordret at de vedvarende overgrep Juklerød ble utsatt for. Ikke bare var det ved bruk av det skrevne ord aksjonsformannen ble tvangsinnlagt. Det var avdekkende journalistisk stoff, presentert på journalistisk måte i journalistenes fremste medium. Heldigvis fikk Juklerød høsten 1995 oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da påstandene som i sin tid utgjorde selve tvangsinnleggelsesgrunnlaget offisielt ble erklært sannferdige, opphevet sykehuset sine diagnoser. De fastholdt krenkelsen til hans hjerte stanset torsdag i forrige uke, og vil antagelig heller ikke i døde gi ham noen oppreisning.

Ledelsen ved Gaustad har i alle år hevdet at Juklerød i kraft av sine plakater bidro til undergrave tilliten til behandlingsopplegget. På sine plakater fortalte Juklerød at det er gift pasientene får sprøytet inn i seg. Det er dessverre ingen vrangforestilling. I psykiatrien anvendes noen av de farligste gifter i hele legemiddelinsdustrien. Professor Retterstøl har selv skrevet at grensen mellom behandlingsdose og dødelig dose for enkelte preparaters vedkommende, er ganske liten. Nei, det eneste som virkelig ødelegger tilliten til leger, det er leger som aktivt mishandler og ødelegger levende mennesker.

Meget kan tyde på at Juklerød aldri led av andre sjelelige skader enn dem psykiatrien påførte ham. De faglærde må ha blitt oppriktig forbløffet over hvor lenge aksjonsformannen maktet å holde mennesket i seg oppreist. Til siste stund maktet han det. Retterstøl uttalte i åttiårene ved en anledning at han anså Juklerød for å være «et meget robust menneske». Professoren gav også en annen innrømmelse som i høy grad burde interessere almenheten. Han lot uttale at «det alltid er en kjerne av sannhet i det Juklerød sier». Hva er det Juklerød sa igjen og påny i femogtyve år? At psykiatri er organisert menneskemishandling. Overdrivelse eller ikke. Det holder å vite at kjernen er sann.

bomber: Med makt ble han båret inn på den tyngste av de lukkede avdelinger ved Gaustad, den såkalte «G-mann», bestående av 43 svært sinnslidende. Her ble han holdt som fange i 1119 døgn med brev-, besøks- og utgangsforbud. Her ble han slått til blods av medpasienter uten selv å øve motstand. På det lengste ble han holdt innesperret i 393 døgn sammenhengende – uten å se dagslys.
bombe: Løsningen ble at to politifolk på Gaustads regning døgnkontinuerlig sørget for at pasienten ikke fikk mat eller adgang til toalett.
bomber: Hvis legene et eneste ørlite øyeblikk hadde tatt sine diagnoser alvorlig, så var det et mentalt hjelpetrengende og sjelelig skadet medmenneske som nå lå i en blodpøl på gressplenen deres.

Billedtekst:Arnold Juklerød: Hans sak er en av de mest interessante eksemplene i vårt århundre på psykiatriens posisjon i det norske samfunnet.

——————

Minnestund for Juklerød

Arnold Juklerøds brakke utenfor Gaustad er omkranset av lys. Den innerste krets av sympatisører er samlet. – Hærføreren er gått bort, hutrer redaktør for «Søkelyset» Øystein Hansen. Av Pål Mathiesen

Januarkvelden er bikkjekald. Sykehusets silhuett tegner seg som pigger mot himmelen. Stearinlysene varmer sjelen, men ikke legemet. TV2s Per Ståle Lønning ser det journalistiske poenget og sier: – Den kulden Arnold Juklerød opplevde kan ikke måles i minusgrader. Kulden mot Arnold ble hans tragedie, og den tragedien er Gustads skam.

I førstningen er de fleste stille. Med unntak av stressa fotografer er det en rolig og tenksom forsamling som tramper, lett hvileløst, omring på «Arnolds Plass». Sorgen over Juklerøds bortgang har merket disse menneskene. Det skjedde så brått. Etter alt det skytebasen fra Telemark hadde overlevd, trodde man vel nesten at han var uovervinnelig. Men døden innhenter alle mennesker. Og nå har Arnold Juklerød reist til sin Gud. En Gud han trodde fast på, hele livet igjennom.
Troen.
– Juklerød ville ikke kalle seg en kristen, til det opplevde han altfor mange av kirkens folk som hyklere, forteller Juklerøds fortrolige Thore Lie.

– Men ingen holdt troen på Vårherre høyere hevet enn Arnold. Han var en meget Bibeltro mann. Bibelen i brakka bærer preg av å være dyktig gjennomlest. Og Arnold hadde alltid et sitat fra Bibelen å komme med, uansett hvor håpløs situasjonen var, minnes en tydelig beveget Thore Lie.

Plassen for velferdsbygget på Gaustad, hvor Juklerød har tilbragt år av sitt liv, fylles. 40-50 mennesker er til sammen. Pressens nærvær fører til at noen av nøkkelpersonene i Juklerøds støttegruppe bestemmer seg for å tale. Egentlig ville de kanskje bare ha vært sammen i sorgen. Men situasjonen roper på at noen vil sette ord på det mange tenker. Adfersviter Arild Karlsen, en av Juklerødssakens absolutte frontsoldater, er førstemann ut:

– Vi føler egentlig ingen kampvilje i dag. Da vi fikk greie på at Arnold var død, ble vi bare sorgfulle. Vi gråt. Ringte til hverandre. Søkte trøst. Men når vi står her foran Gaustad, er det klart at vi føler bitterhet. Bitterhet overfor de menneskene som i årevis terroriserte Arnold. Systematisk tok de maten fra ham, soveposen fra ham, brillene’Nå har Arnold Juklerød blitt et lik i lasten for Gaustad Sykehus. En mann de selv karakteriserte som drapsfarlig, som blant annet gikk imellom inne i Velferdsbygget her, da to psykiatere røk i tottene på hverandre. Noe av det fantastiske med Arnold er at han behandlet alle mennesker likt. Det er også derfor han fikk så mange venne i meget ulike leire.
Kjærligheten.
Karlsen tar en pause. Blir ettertenksom:

– Den tirsdagen Arnold ble syk kjørte jeg forbi Gaustad. Jeg tenkte på å dra oppom, men orket ikke. Jeg var for trøtt. Men alle dere som kjenner meg vet at jeg har vært her hundrevis av ganger. Og det som slår meg i dag er alle de menneskene, og da særlig toppene her på Gaustad, som alltid har gått forbi. Som systematisk har motarbeidet Arnold i årevis. Det er fryktelig, ja, det er en stor tragedie.

Ingen klapper. Man klapper ikke i slike sammenhenger. Man tar det inn over seg. Forsamlingen er rolig. Men under de ulike appeller slipper noe av det underliggende sinne ut. Men det er ikke et sinne. Det er noe mer. Det er et vrede.

Juklerød nærmeste pårørende på Gaustad, Thore Lie, trer frem med et lys i hånden og gir en kort oppsummering av skolesaken. Lie legger vekt på at departemenetes innrømmelser i høst var en stor seier for Juklerød. Men under sin tale blir også Lie mer emosjonell:

– Tenk på dette: At Arnold var en mann uten utdannelse. Her på Gaustad møtte han mennesker som hadde vært på all verdens universiteter. Men det var Arnold som forstod!!

En litt merkelig mann fra «Søkelysets» redaksjon står frem på plassen og forkynner at « dette ikke er dag for kamp, men en dag for sorg og takknemlighet. Arnold var høyt elsket og vil blir dypt savnet”

Redaktøren Hansen av bladet som retter et kritisk søkelys på psykiatrien, etterfølger med et følelsesladet innlegg:

– Hærføreren er borte, men vi fotsoldater går videre i Arnolds kamp mot den umenneskelige psykiatrien.
Håpet.
Are Saastad, en Gaustadansatt, drister seg til å ta ordet:

Det er tragisk for sykehuset at Juklerød er borte. Han var en viktig påminnelse for oss om at vi er i en farlig bransje. Hele Menneskeliv kan bli ødelagt hvis vi gjør noen feil. Og feil er blitt gjort. Det var Juklerød selv et levende symbol på. Det er min oppfatning at Juklerøds bortgang er et tap for oss som arbeider her.

Saastads avbrytes av en dame som forteller at hun har hatt samme diagnose som Juklerød. Hun føler seg provosert over at den Gaustadansatte tok ordet. Men folk hører ikke så mye på henne. Noen begynner å gå. De fleste ønsker å se det meningsfulle i det Arnold Juklerød har utrettet for norsk psykiatri. At hans innsats faktisk har betydd enormt mye.

«Takk ARNOLD JUKLERØD – for din kamp!» Står det på de røde og grønne plakatene på plassen. De fleste er gått hjem. Et time er forbi. Plakatene og lysene står tilbake. Fotografen forsøker å fange inn Juklerøds brakke av Gaustads karakteristiske tårn i ett og samme knips. Det går ikke. Kontrasten på tårnet er for svak.

——————-

Juklerød – “nu” som symptomfri sinnssyk
av atferdsviter Arild Karlsen

Den 20.06.88 dukket det opp en rettspsykiatrisk erklæring i Oslo Forhørsrett. Den var undertegnet av psykiater og politilege Karl- Ewert Hornemann og psykiater og overlege Njål Madland. Den tredje psykiateren som tok betaling for å ha deltatt i den judisielle observasjonen, overlege Harald Ø. Reppesgaard, fikk aldri erklæringen til undertegning. Dette vil utdypes senere i denne artikkelen.

“Nu” har den symptomfrie sinnssykdommen blitt diktet opp i Norge
En av de fem konklusjonene i erklæringen var: “Vi anser ikke Arnold Juklerød, 080125, som sinnssyk nu.” De rettsoppnevnte psykiaterne har imidlertid gitt et utrolig forbehold:

“Det må videre innrømmes at det er tvil tilstede og at det bak observandens nuværende, ikke påviselige sinnssykelige tilstand, kan skjule seg en ikke aktiv eller symptomfri sinnssykdom.”

Observandens navn var Arnold Juklerød. De to gamle “nu-mennene” hadde sett på og snakket litt med Juklerød før de skrev to motstridende erklæringer. Dette skal jeg belyse lenger ned i denne artikkelen. Den nye sinnssykdommen henger sammen med Juklerødsaken. Jeg blir derfor nødt til å gå inn på aspekter i Juklerødsaken som kan forklare hvorfor ingen protesterer mot påstanden om at det bak den “ikke påviselige sinnssykelige tilstand” hos Juklerød, kan skjule seg en “symptomfri sinnssykdom”.
Den rettspsykiatriske kommisjon godtok erklæringen! Professor Øivind Ekeberg ved Institutt for medisinske atferdsfag på Universitetet i Oslo godtok den nye diagnoseklassifiseringen i et brev datert 15.10.91. (Ekeberg mente at “det ikke er noen ny diagnose som klassifiseres som en symptomfri sinnslidelse”. Diagnosen er i hvert fall ny i den forstand at den ikke fantes på trykk før den 20.06.88. Hvis diagnosen er gammel, gjør ikke det saken bedre for psykiatrien.) Foruten meg selv er det hittil bare kriminologen, professor Nils Christie, som offentlig har kritisert den nye diagnosen.
Lederen av Rådet til fremme av psykiatrisk forskning, professor Einar Kringlen, tok et tilbakeblikk på TV-aksjonen 1992 i Dagbladet 16.04.93. Han betrakter Juklerødsaken og lobotomiavsløringene som “uheldige”, fordi “sakene har gjort folk flest og media særlig skeptiske”. Han betegner sakene som “sur kritikk”. Etter dette skriver psykiater Kringlen at psykiatrien må ta selvkritikk på disse sakene, men han unnlater dessverre å fortelle oss om konsekvensene av selvkritikken. Jeg tror ikke at psykiatrien kan rydde opp etter seg, uten samtidig å slutte med det som er særegent for den. Juklerød finnes jo fortsatt på Gaustad, uten symptomer, samtidig som han av Gaustadpsykiaterne, skriftlig, har fått vite at han er verre enn før. Noen av lobotomiofrene er også fortsatt i live. I tillegg finnes kastrerte, elektrosjokkede, medikamentforgiftede og feildiagnostiserte mennesker som burde fått oppreisning og erstatninger for sine ødelagte liv.

Juklerøds “krig” blir farligere og farligere
– for psykiatrien
Gaustadpsykiaterne fastholder at Juklerød ble mer sinnssyk og mer farlig i tiden før de kastet ham ut av Gaustad sykehus i 1985. Psykiaterne ville egentlig tvangsinnlegge ham den gang, men da ingen tutor kunne skaffes “måtte de”, i følge Gaustadpsykiater, professor Odd Lingjærde, “gjøre det nest beste”, og det var å “kaste ut pasienten”. Sprengningseksperten ble kastet ut, enda to enstemmige overlegemøter på Gaustad hadde bestemt at han måtte tvangsinnlegges på grunn av at han var psykotisk og i tillegg var til vesentlig fare for andre. Gaustadpsykiaterne ble overprøvd av en jurist! (Juristen arbeidet den gang i Helsedirektoratet, og arbeider nå i Helseavdelingen i Sosialdepartementet). Juklerød måtte bo i et lite telt om vinteren 1985/86. Gaustad sykehus betalte strømregningen.
Professor Lingjærdes “den beste” og “den nest beste løsning” må sees i forhold til den verste løsningen. Den verste løsningen for Gaustadpsykiaterne var å tillate at “den gale” fortsatte å skyte på psykiaterne med sine plakatkanoner. Psykiaterne skrev i Juklerøds journal(!) at de følte seg forfulgt. De mente også at Juklerød konspirerte med sine slektninger, venner og journalister av “ymse slag”. De kalte hans tilholdssted for basen og bastionen. Psykiaterne var på vikende front….. Et sitat fra journalen, skrevet av overlege Bård Brekke den 16.11.82, viser dette:

“Her [på Gaustad] organiserer han sin krig mot oss, og Juklerød er åpenbart en dyktig organisator. Vi sykehuspersonale er avmektige, … ”

“Kanonene” til pasifisten traff psykiaterne på deres ømmeste punkter, og “fagfolkene” ble gradvis oppmerksomme på at Juklerøds avsløringer kunne bli farlige for dem.
Både “sinnssykdommen” og den påståtte farligheten var godt skjult for oss som kjente Juklerød i 1985. Han oppførte seg jo normalt, selv om det den gang selvsagt var uvanlig å bo i telt, midt på vinteren, og protestere offentlig mot psykiaternes stemplinger, selv om de var aldri så ærekrenkende og uforanderlige. Ved gitte anledninger var Juklerød alenebarnevakt hjemme hos en hjelpepleier ved navn Else Bruvik, som da var ansatt på Gaustad. Hun kjente Juklerød og visste at han var normal. (Else Bruvik var forøvrig, i tillegg til en håndverker ved navn Finn Rolfsen, sentrale i avsløringene og opprullingen av overgrepene mot Juklerød.)
Arnold Juklerød var også barnevakt for mitt spedbarn, men i den perioden satt to unge politimenn og passet på at han ikke skulle lure seg inn i Velferdsbygningen på Gaustad sykehus. Rettspsykiaterne må ha tolket Juklerøds atferd, inklusivt bruken av plakatkanonene, som tegn på normalitet og ikke sykdom.
Rettspsykiaterne hadde ingen anførsel til at Oslo kommune betalte ca. 1 million kroner til politiet for å passe på at den “drapsfarlige sinnssyke” ikke skulle slippe inn på sinnssykehuset. Rettspsykiaternes mandat var å vurdere Juklerøds “sinnstilstand” og ikke tilstandene ved sinnssykehuset.
Vi har ikke oppdaget noen innvendinger mot den nye diagnosen fra Gaustads psykiatere. Formannen i Den rettsmedisinske kommisjon, Gaustadpsykiater Nils Adolf Retterstøl, har verken på Gaustad sykehus eller i kommisjonen kritisert sine kolleger for å ha oppfunnet begrepet den symptomfrie sinnssykdom. Jeg sier oppfunnet, for det foreligger ingen forskning som tilsier at psykiatere skal kunne ta i bruk en slik diagnose, like så lite som det foreligger forskning som tilsier at de kan ta i bruk andre psykiatriske diagnoser.
Retterstøl betraktet Juklerøds normale atferd som symptomer på sinnssykdom. Altså fant han aldri på å kalle Juklerød for symptomfri sinnssyk. Han mente, ifølge de unge politimennene, at Juklerød spilte normal for å ramme psykiatrien.

Erklæringen er falsk
Arnold Juklerød klaget til Riksadvokaten på den rettspsykiatriske erklæringen med påstand om at den var falsk. Erklæringen forelå nemlig i to versjoner (erklæring av 15.06.87 som Harald Ø. Reppesgaard også hadde underskrevet, og erklæringen av 20.06.88) som var klart i strid med hverandre. Altså var minst den ene uriktig. Juklerød mente at det var den andre erklæringen som var falsk, ved at den ble skrevet på bestilling fra Den rettsmedisinske kommisjon. (Reppesgaard ble ikke kontaktet, og han var derfor ikke klar over at begrepet symptomfri sinnssykdom ble oppfunnet og knyttet til Arnold Juklerød). Det var i den andre, altså den falske erklæringen, at den symptomfrie sinnssykdommen dukket opp. I den første erklæringen, som Den rettsmedisinske kommisjon ikke godtok, ble nemlig Arnold Juklerød erklært å være normal – og det hadde han i følge erklæringen vært hele sitt liv.
Juklerød mottok den 28.10.88 et svarbrev fra Riksadvokaten hvor det sto: “Klagen er oversendt til behandling hos Eidsivating Statsadvokatembeter.” Juklerøds anmeldelse ble trolig lest av en saksbehandler og kanskje av Riksadvokaten selv, men den ble ikke tatt til følge. Verken Riksadvokaten, Statsadvokaten, Den rettsmedisinske kommisjon eller de to rettspsykiaterne har forsøkt å tilbakevise påstanden om falskneriet.
Juklerød har generelt tilbakevist alle psykiatriske diagnoser, og foretok derfor ingen tilbakevisning av denne spesielle diagnosen. Han har dermed ikke særskilt klaget på at psykiaterne beskylder han for kanskje å lide av en symptomfri sinnssykdom. Arnold Juklerød mangler dessuten i følge Gaustadpsykiaterne sykdomsinnsikt. På toppen av det hele ble han tilkjent å ha såkalte varige svekkede sjelsevner. Den eneste muligheten Juklerød kunne ha hatt til å tilbakevise den nye diagnosen, var ved å oppføre seg som sinnssyk. Hvis Juklerød hadde flyttet fra Gaustad og unnlatt å protestere, måtte alle andre samtidig ha avfunnet seg med at en drapsfarlig sinnssyk person, uten sykdomsinnsikt og med varige svekkede sjelsevner, gikk løs på gaten. Sjefspsykolog Paul Jan Brudal, som er ansvarlig for en av tvangsinnleggelsene av Juklerød, klaget skriftlig på at Juklerød var sett i nærheten av hans psykologbolig. (Vi kan riktignok ikke legge for stor vekt på psykologens ord, for han er av dagspressen og Juklerød uimotsagt blitt beskyldt for å ha begått mened i Juklerødsaken. Jeg var selv til stede i retten og jeg vet derfor at sjefpsykolog Brudal løy i sitt vitneprov.)

Psykologen som “barneverner”
Juklerød kunne vanskelig argumentere i mot den nye og de gamle diagnosene. Dette ville nemlig ha blitt tolket som tegn på sinnssykdom. Juklerød var faktisk ved en anledning med på “psykiatrispillet” og forlot Gaustad som en “fri mann”, da han ble utskrevet etter den første tvangsinnleggelsen i 1971. Han ante den gang ingenting om konsekvensene av å ha fått en psykiatrisk diagnose. Han visste f.eks. ikke at han aldri mer skulle bli behandlet som likeverdig med andre mennesker.
Juklerød ble tvangsinnlagt for annen gang i 1974 da han ville besøke sin datter Eva (8 år). Forsøket på å besøke sin datter var varslet av Juklerød, og skjedde sammen med Ottar Øygarden som både var arbeidskamerat og barndomsvenn. Juklerød oppførte seg som vanlig helt rolig, men det hjalp han ikke mot psykiatriens allmakt, (Juklerød kaller psykiatrien for den femte og overordnede statsmakt.) Ikke kunne han gjøre normale ting og ikke kunne han argumentere (kverulere?) i mot alt tøvet fra “fagfolkene”. Det fremkommer av brev som er arkivert på Gaustad sykehus, at den andre tvangsinnleggelsen skjedde etter avtale mellom sjefspsykolog Paul Jan Brudal og Kragerøs politimester Bjørn Taraldsen. De hadde alliert seg med Juklerøds ekskone, som ikke ønsket at han skulle besøke sin datter. Dermed ble barnet “vernet” fra å se sin far, inntil Eva som voksen selv oppsøkte han.
Arnold Juklerød er offentlig stemplet som kverulant av Gaustadpsykiaterne. Han er på dansk TV i programmet Natravnen (03.02.86), av Gaustadpsykiaterne Bård Brekke og Nils Adolf Retterstøl, blitt sammenlignet med flykaprere og terrorister. Mange av seerne trodde faktisk at det var psykiaterne som var gale. Psykiaterne foretok altså ærekrenkende sammenligninger mellom Arnold Juklerød og verdens farligste mennesker. De alvorligste beskyldningene de har kommet med er imidlertid selvfølgelig selve de psykiatriske diagnosene. De er ofrene dessverre nødt til å ta på alvor.

Oppskriften på å avgjøre
om sinnssykdommen finnes
Det finnes en oppskrift på hvordan vi kan avgjøre om Arnold Juklerød er sinnssyk. Gaustadpsykiater Alv A. Dahl hevdet i Aftenposten den 23.05.89: “Vi må provosere vrangforestillingene ved å si til ham [Juklerød] at psykiatriske diagnoser er velfunderte, og så vurdere de svar vi får.” Hvorvidt dette er god terapi eller ei, diskuteres ikke av Dahl.
Hvis Juklerøds forestillinger skulle vise seg å være vrange, kunne det ha vært artig å være til stede når psykiater Alv A. Dahl selv provoserer den “ikke påviselige sinnssykelige tilstanden” hos Juklerød. Men hvilke provokasjoner gjenstår for Dahl å prøve?

Psykiaterne vet best …
Nils Adolf Retterstøl ville neppe gå god for oppskriften til Dahl, men han var inne på de samme tanker da han til dansk TV 03.02.86 sa følgende: Poenget er at så lenge man snakker med et menneske med denne lidelsen [paranoia 297,0, kverulant type] og forsåvidt er på bølgelengde med, og forstår osv, så vil man ikke oppdage symptomene. De kommer nettopp der hvis –, de møter motstand, der hvor man ikke er med og det er da de blomstrer opp. Derfor ser ikke vanlige folk , (æh –), vil i grunnen ha vanskelig for å ta det sykelige.” Gaustadpsykiater Bård Brekke hadde noen få sekunder før sagt følgende: “Han [Juklerød] har jo da en sinnslidelse som er vanskelig å oppfatte som sykdom. Det er lettere å oppfatte den som galskap enn som sykdom.” Intervjueren Gyda Uldall spør: “Og den kan psykiaterne se, men vi andre kan ikke se den?” Bård Brekke svarer: “Ja, nettopp!”

Frykt for avsløringer av forbrytelsene eller bare prestisjerytteri?
Gaustadpsykiaterne har aldri protestert mot den folkelige oppfatningen om at de fastholder diagnosen på grunn av at det har gått prestisje i saken. Jeg tror at Gaustadpsykiaterne er villige til å leve med prestisjepåstanden fordi den avleder oppmerksomheten fra en serie ulovligheter. Mange vil akseptere at det er umulig å få psykiaterne til å endre mening. Derimot mener de samme menneskene at Juklerød burde ha gitt seg. Det kan skyldes at folk flest er ukjente med de faktiske forhold.
Alv A. Dahl var den siste psykiateren på Gaustad sykehus som gjennomførte ulovlig utgangsnekt av Juklerød. Da hadde Juklerød i til sammen 1162 døgn blitt underkastet et ulovlig brev-, besøks-, telefon- og utgangsforbud. Dette skjedde i løpet av de 11 årene som “sykehuset” ved hjelp av bårebæring tvang Juklerød til å bo på den aller verste av de lukkede avdelingene. Dahl og de andre psykiaterne hevdet at Juklerød var innskrevet frivillig på Gaustad, men han har selvfølgelig aldri lagt seg inn frivillig. Psykiaterne hadde ribbet han for anseelse, umuliggjort hans arbeid som skytebas og straffet han med glattcelleopphold for å besøke sin lille datter. Det var psykiaterne som overførte Juklerød til såkalt frivillig innleggelse. Likevel opprettholdt de tvangen, og sto fast på at tvangsinnleggelseskriteriene var til stede. Men dette er ulovlig i dag og var ulovlig den gang!

Å ha en sinnssykdom
uten å være sinnssyk
Tror Riksadvokaten på den symptomfrie sinnssykdom? I Norske Offentlige Utredninger 1990:5, Strafferettslige utilregnelighetsregler og særreaksjoner, side 42, skriver han som formann for Straffelovkommisjonens delutredning IV:

“Denne kvinnen har altså en sinnssykdom (schizofreni), men hun er ikke sinnssyk.”

Flertallet i utvalget var sentrale “fagfolk” innen psykiatrien. Jeg merket meg at Gaustadpsykiater Randi Rosenquist var blant underskriverne. Som en morsomhet kan jeg nevne at Gaustads jurist i TV-programmet “Klart Svar” (TVN, 04.11.92) diagnostiserte meg som galere enn Juklerød. Randi Rosenquist nikket bekreftende med hodet. Hun sa imidlertid med ord at hun selv ikke ville stille noen diagnoser på Juklerød og meg fordi vi ikke var hennes pasienter(!) Hennes forutsetning for å vurdere min “psyke” var dårlig. Hun hadde f.eks. før programmet nektet å håndhilse på meg. Hun hadde aldri møtt meg før dette intermezzoet fant sted. Nesten daglig passerte hun Arnold, som satt på en stol ute i snøen. Hun visste at “den gale” var fratatt sovepose, mat og briller, men psykiateren snakket aldri med ham.

Mangel på faglig debatt
Norske psykiatere har, med et par hederlige unntak, aldri kritisert Gaustad for faktisk å kaste fredelige Arnold Juklerød i fengselsceller eller la ham være ute i kulda når han nekter å rikke seg fra Gaustad som en ikke-voldelig protest mot diagnosegalskapen. Ingen av Gaustadpsykiaterne grep inn da “militærterapeut” og direktør Lars Kvam kastet Juklerød ut, beslagla hans personlige saker og bygde to svære nettingbur ved siden av ham. (Nettinggjerdene kom samtidig med at Gaustad kjørte sine reklamekampanjer under mottoet: “Riv gjerdene!”). Da jeg selv fikk smake Gaustad-personalets fysiske vold, reagerte ingen av psykiaterne på det heller. Volden ble filmet. Heldigvis for meg tok brutalitetene slutt da de ansatte ble klar over at de ble filmet. Videoene er siden vist både på TV2 og TVN. Riksadvokaten henla voldssaken uten å etterforske den!
Grunnlaget for å hevde at en person har en sykdom i sinnet, er like magert som grunnlaget for å hevde at sinnet er symptomfritt sykt. De psykiatere og psykologer som anvender psykiatriske diagnoser, vil ha like store problemer med å forklare begrepet sinnssykdom, som med å forklare begrepet symptomfri sinnssykdom.

Det handler om karriere,
penger og vennskap
Mangelen på debatt i fagmiljøet kan ha sammenheng med at den enkelte fagperson ikke vil involveres i Juklerødsaken. Det handler også om karriere og forskningsmidler, – og selvsagt om vennskap mellom psykiatere. Gaustadpsykiatrien og dens avleggere sitter med makten, og etter TV-innsamlingen sitter dette kvasivitenskapelige miljøet også med pengene.
Verken Helsedirektoratet eller andre offentlige etater har krevd en redegjørelse for den faglige fremgangsmåten som må følges for å avgjøre om en person er symptomfri sinnssyk eller ei. Ellers er direktoratet nokså raske til å kreve vitenskapelige begrunnelser for fremgangsmåtene til de som tar syke i kur. De manglende krav til vitenskapelighet kan henge sammen med mange psykiateres dobbeltstilling som både ansatt i Helsedirektoratet og i sentrale stillinger på psykiatriske sykehus, og den dominans dette ga dem i direktoratet. Psykiater Bård Brekke var f.eks. både ansatt på Gaustad sykehus og i Helsedirektoratet. Det samme gjelder mange av de andre Gaustadpsykiaterne.

“Fagfolkene” har sikret seg
mot etterprøvning
Feil innen en vitenskapelig disiplin er vanskelig å skjule. Medisinske diagnoser som er gitt på et vitenskapelig grunnlag, kan derfor omgjøres etter grundige undersøkelser, selv etter at en feildiagnostisert pasient eventuelt er død. Med innføringen av den symptomfrie sinnssykdommen har “fagfolkene” sikret seg i mot all etterprøvning. Selv om det kan dokumenteres hinsides enhver tvil at en “pasient” har oppført seg normalt år ut og år inn, kan han/hun jo ha vært symptomfri sinnssyk.

Samhold mellom forbrytere
Diagnosemanier hos psykiatriens utøvere og tilhengere kan gi grunn til en god porsjon latter. Men skal vi klare å more oss, må vi se bort fra norsk psykiatris mest alvorlige konsekvenser i form av døde og lemlestede ofre. Vi må også se bort fra at hederskaren Arnold Juklerød vil måtte dø på Gaustad sykehus fordi han nekter å forlate stedet.
Hvis diagnosene blir kjent døde og maktesløse, vil Juklerød forlate Gaustad. En slik innrømmelse vil Gaustad imidlertid ikke gi. Nils Adolf Retterstøls offisielle forklaring er at Juklerøds diagnoser er å sammenligne med en kreftdiagnose. Juklerøds diagnoser kan derfor ikke omgjøres, for han var i følge psykiaterne sinnssyk, behandlingstrengende og farlig. Retterstøl sa: “Da måtte vi jo skrive en falsk erklæring.” (Dansk TV, 03.02.86) Hvis samholdet mellom Gaustadpsykiaterne sprekker, vil de måtte fordele skylden seg i mellom for alle overgrepene mot Juklerød og andre ofre.
Det er meget ansvarlig av en potensiell drapsfarlig, “nuværende” symptomfri sinnssyk person, å forbli på sinnssykehuset inntil han dør. Andre ofre for psykiatrien har stor nytte av å ha en klartenkt strateg (jfr. psykiaternes krigsspråk) sittende i “hjernen” på psykiatriuhyret.
De Gaustadpsykiatere som hver dag passerer forbi Arnold Juklerød, har i tillegg til sine etiske og juridiske problemer også et faglig problem. Hvordan skal de avgjøre når den symptomfrie sinnssykdommen slipper taket i den aldrende mannen?

ADVARSEL:
Mange av mine psykologkolleger finner seg godt til rette blant psykiaterne. De snakker jo som regel det samme språk. Vi må allikevel innse at det er hos psykiaterne at de ekstreme maktmidlene finnes. Psykologer har nemlig ikke lov til å tvangsinnlegge, reimbinde, isolere, lobotomere, kastrere, elektrosjokke og “medisinere”, (dvs. dope og forgifte), sine klienter. (Det finnes faktisk ikke noe lovforbud mot lobotomi….!). Psykiaternes lobotomeringer skjer i dag ved hjelp av “legemidler”. Dette har de myndighetenes blinde velsignelse til å gjøre.
Jeg finner det derfor nødvendig å advare mennesker med problemer mot å oppsøke hjerneødeleggerne. Jeg vil også advare mot de psykologer, pleiere og administratorer som ukritisk har latt seg lure til å tro at den medisinske psykiatri stiller kyndige diagnoser og gir kyndig behandling. Ved sin taushet blir de alle medansvarlige for Arnold Juklerøds -, og utallige andre psykiatriske ofres diagnoser og skjebne.

Jeg vil spesielt advare mot de farligste folkene i de psykiatriske sykehusene: Psykiaterne!

——————-

I dag, på 4-årsdagen for hans død, har vi fremdeles Arnold Juklerød friskt i minne.

Vi minnes hans kompromissløse kamp mot psykiatrien, og mot Gaustad-banden som til slutt terroriserte ham til døde 25. januar 1996.

Arnold klarte, som hittil ingen andre, å sette seg fast i psykiatri-uvesenets hjerne.

Vi minnes hvordan han satte lys på psykiatriens ødeleggende virksomhet, og vi husker hvordan han avslørte dens forbrytelser både mot seg selv og andre.

Vi har svært mye å takke Arnold Juklerød for! Han avslørte for oss fullstendig den psykiatriske bløffen, og den psykiatriske djevelskapen, som går hånd i hånd.

Arnold måtte betale med livet. Men han lever videre i våre hjerter! Og kampen han førte, kampen for å bli kvitt psykiatrien og alt dens vesen, den skal vi fullføre til seier!

Vi vil på en dag som denne også minnes alle de som fremdeles er fysisk i live, men som er innesperret, mer eller mindre ødelagt, og fremdeles underlagt psykiatriens terror.

Erik er en av dem. Han er fremdeles prisgitt Gaustads “behandling”, og frarøvet de mest grunnleggende menneskerettigheter.

Vi vil med vår tilstedeværelse her i dag også forsikre psykiatrien og Gaustad om at vi aldri glemmer Arnold.

Vi har heller ikke glemt dem som fremdeles er i psykiaternes klør.

Øystein Hansen 25.01.00

————————–

Den internasjonalt kjente antipsykiater Arnold Juklerød avslørte at Stortinget ble ført bak lyset av KUD (nå: KUF: Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartementet) på begynnelsen av 1970-tallet. Om lag 1500 grendeskoler ble ulovlig nedlagt fra midten på 50-tallet og fram til ca. 1970. Spørsmålet ble ikke forelagt Stortinget til avgjørelse. Juklerød kunne ikke gå fri.

Han fikk sin berømmelige diagnose og ble innlagt på Gaustad galehus høsten 1971. Han ble drept samme sted i januar 1996 etter ca. 25 års kamp med bl.a. giftinjeksjonering og tortur.

Arnold Juklerøds skolesak har et departementalt forspill, som går tilbake til selve innledningen for skolesentraliseringen på 50-tallet. I 1956 fattet KUD et vedtak der de introduserte en ny “lovregel”, som skulle få skjebnesvangre konsekvenser for en rekke grendeskoler. Denne “lovregelen” hadde til hensikt å sette fortgang i skolesentraliseringen, noe man bare kunne oppnå ved å sette det lokale demokrati ute av spill.

“Lovregelen” gikk ut på at dersom man vedtok å overføre de tre eller fire eldste årsklasser fra en skolekrets til en annen, så innebar dette samtidig en full nedleggelse av førstnevnte skolekrets. Et lokalt vedtak om delvis sentralisering, ble dermed tilstrekkelig for å oppnå full sentralisering! Men denne “lovregelen” var konstruert av embedsmenn i KUD. Den hadde ingen hjemmel i det gjeldende lovverk, og landets lovgivende myndighet, Stortinget, ble hele tiden holdt i uvitenhet.

Nå setter Kragerø skolestyre i gang en underskriftsaksjon, der de får 11 av representantene fra 1962 til å skrive under på at de kjente til vedtakets fulle konsekvenser. De anfører som sin viten skolelovens § 2 nr. 2. Men i § 2 nr. 2 står det motsatte. Meneden var et faktum. Og denne meneden tok departementet velvillig imot.

Den 11. august 1995 ga KUF Arnold Juklerød endelig rett i skolesaken, men psykiaterne endret ikke diagnosen. Arnold Juklerød gikk i graven med sin diagnose.

Advokat Knut Rognlien, Jukelrøds advokat skriver i en pressemelding 7. september 1995: ‘Juklerød har aldri hatt noen vrangforestilling vedrørende myndighetens håndtering av skolesaken. Som formann i Aksjonskomiteen hadde han både plikt og saklig grunn til å forfølge saken’. Og videre: ‘Den person som protesterte og holdt seg til loven, ble ikke tatt alvorlig, men utdefinert som psykiatrisk tilfelle. Dette bestyrker mistanken om at psykiatrien også i Norge er blitt brukt på politisk grunnlag overfor opposisjonelle og annerledes tenkende’.

* * *
Ofrene m ø t e r ikke psykiatrien grunnet sine ‘sinnslidelser’ eller andre ‘alvorlige sykdommer.’ Grunnen er maktapparatets alvorlige overgrep for at maktens egne kriminelle handlinger ikke skal bli kjent blant folket. Makten føler seg nemlig trygg på at en ærlig informant (om han er så heldig å få forlate det politiske fengsel med helsa i behold) med en oppdiktet psykiatrisk diagnose av ‘en høyt æret professor’ i psykiatri, ikke har troverdighet, slik at den virkelige sannheten blir oppfattet som tullprat og feid av banen med at ‘dette skjer ikke i Norge’.

På den politiske fangen Arnold Juklerød er det via en undersøkelse bekreftet at det ble brukt flere 10-talls millioner kroner. Våre politikere prioriterer skattebetalernes penger til å sikre egne maktposisjoner fremfor folkets samfunnstjenester. En slik politikerbedrift bør falle for politikernes egne ord – rasjonaliseres bort.

Neddoping er psykiatriens maktmiddel i dag. I publikasjonen ‘Neuroleptika dødar Barnet i människan’, skriver den svenske legen Lars Mårtensson: ‘Helvetet kan inte vara värre. Djävulen kan inte vara ondare än denna psykiatri’.

Thore Lie

————————————-

* Author: Slave – Ola |
* Date: 09-07-2006 |
* Posted in: no.fag.psykologi.generell |
* Show original

Hypokoderene med Berit Vullstads syndrom vs “politiske fanger” i psykiatrien slik Arnold Juklerød var:

Sintef hevder i en rapport at 25% (Kilde ww.psykiskhelse.no) av de innlagte i psykiatriske sykehus ikke har noe der og gjøre.
Men hvor mange av disse som ønsker og vil være innlagt, kontra de som er der mot sin vilje, har vi ikke noe tall på.
Media tar ofte opp enkeltsaker da politikerne helst ikke vil ha noe med enkeltsaker å gjøre.

Fra media:
Tvangsinnlagt i tre år uten å være syk
SATT INNELÅST: På Säter psykiatriske sykehus i Dalarna i Sverige ble Rakel holdt innesperret. Nå innrømmer legene at den norske kvinnen aldri burde vært der.
Sluppet ut fra mentalsykehus etter oppslag i Dagbladet.

————————-

Arnold Juklerød tilbake på Gaustad
av Arvid Bryne Journalist, Dagbladet
Tirsdag 08.11.2005, 05:40

ARNOLD JUKLERØD VILLE smilt og vært glad om han hadde fått opplevd det store som i dag skjer på Gaustad sykehus, der han i så mange år førte sin ensomme kamp på liv og død mot psykiatriens maktovergrep. For i dag avdukes en byste av den gamle skytebasen på det selvsamme sted han ble fratatt alt, til slutt også livet, og noen vil kanskje snakke om Juklerøds hevn.

Hevn var imidlertid det siste Arnold Juklerød tenkte på. Det han ville oppnå, var sannhet og rettferdighet. Det har det aldri vært for mye av, verken på Gaustad eller i kretser der våre fremste psykiatere dominerte. Og Juklerød kunne vist, ved mange og selvopplevde eksempler, at våre dagers psykologer og psykiatere slett ikke representerer noe nytt når de mot angivelig kompensasjon skriver den diagnose som måtte høve best:

Den 15. juni 1987 forelå en rettspsykiatrisk erklæring undertegnet av de to rettsoppnevnte psykiaterne Karl-Ewert Hornemann og Njål Madland. Den konkluderte med at de ikke hadde påvist holdepunkter for at «observanden» (Juklerød) var alvorlig sinnssyk i tiden før observasjonstida begynte i mars 1985. Dette bekreftet Hornemann både skriftlig og muntlig i to vitners nærvær da han besøkte Juklerød på Gaustad 3. mars 1988.

DENNE RETTSPPSYKIATRISKE erklæringen ble ikke godkjent av Rettsmedisinsk kommisjon, som sendte den tilbake til de to sakkyndige. Et drøyt år seinere forelå deres nye opus; en rettspsykiatrisk erklæring datert 20. juni 1988, der det går fram at de «har funnet sikre positive holdepunkter for at observanden var alvorlig sinnssyk i tiden før observasjonsstiden begynte i mars 1985».

Denne erklæringen ble godkjent av Rettsmedisinsk kommisjon. Motivene for denne lite ærerike helomvending var så åpenbart å redde skinnet til overlege og professor Nils Adolf Retterstøl og hans stab på Gaustad som ved to anledninger hadde tvangsinnlagt Juklerød. Han hadde aldri vist sykdomstegn og hadde aldri truet eller skadet noe menneske.

Det han hadde gjort, var å bli valgt til å lede foreldreaksjonen mot nedleggelse av Holtane skole i Kragerø der hans yngste datter skulle begynne. Under dette arbeidet oppdaget anleggsarbeideren flere åpenbare lovbrudd og at departementet førte lokale myndigheter, så vel som Stortinget bak lyset. Han skaffet seg skrivemaskin og påpekte det lovstridige i flere harmdirrende innlegg i lokalavisa. Dette skjedde samtidig med at han fikk sitt hjem ekspropriert på grunn av veiutbygging. Han måtte bygge nytt hus. Han jobbet natt og dag og var veldig sliten. En sein nattetime han satt og slo bokstav etter bokstav på maskinen, syntes han at konas mas ble for mye. Han løftet henne opp og satte henne på trappa utenfor. Hun dro til distriktslegen, en mann med åpenbare alkoholproblemer, og fikk også deres eldste sønn til å skrive under på en begjæring om tvangsinnleggelse.

SLIK HAVNET Arnold Juklerød på Gaustad 18. mars 1972, der han ble undersøkt av professor Ørnulf Ødegaard, mannen som i 1948 fastslo at Knut Hamsun ble paranoid i 1898, samme år som han skrev «Victoria». Juklerød fikk samme diagnose som dikteren: «paranoisk sinnslidelse» og merkelappen varig svekkede sjelsevner.

Juklerød ble tvangsmedisinert med preparatene Trilafon, Akineton og Peragit. Han har beskrevet virkningene som forferdelige, med sterke kramper og lammelser. Medisineringen fortsatte til han 14. juni plutselig ble utskrevet fordi han angivelig var «noe bedret». Selv fortalte han at han aldri hadde vært i så elendig form, med skjelvinger og spasmer.

Men allerede dagen etter var han tilbake på jobb som forskalingssnekker i Ingeniørbygg. Han dro på anlegg i Ulvik, der de trengte en skytebas. Firmaet kontaktet Gaustad som sa det var helt i orden at mannen de karakteriserte som alvorlig sinnslidende skulle håndtere dynamitt, og han fikk sitt sprengningssertifikat. Dette ble inndratt et år seinere etter ordre fra sjefspsykolog Paul Jan Brudal på Gaustad. Han var blitt kontaktet av Juklerøds da fraseparerte kone på grunn av brev mannen hadde skrevet fra Ulvik.

Juklerød var, i hvert fall på den tida, ingen ordets mester. Hans referanseramme var Bibelen, og han innrømmet at han kunne uttrykke seg noe «gammeltestamentlig», en ordbruk i hvertfall ekskona fant truende. Da han 8. mars 1974 reiste over fjellet for å treffe sin datter for første gang på to og et halvt år, hadde han med seg fargeblyanter, frukt og fjellsmør fra Røldal. Han hadde skrevet og sagt når han skulle komme. De som tok mot ham var to lensmannsbetjenter utenfor huset han hadde bygget. De fortalte at han var blitt fratatt samværsretten, tok fra ham gavene og kjørte ham i arresten. Dagen etter var han på Gaustad, der sjefen sjøl tok imot.

Nils Adolf Retterstøl konstaterte at Juklerød led av «paranoia kverulantis». Denne ytterst sjeldne diagnosener selvoppfyllende: Protesterer den diagnostiserte, og argumenterer mot, er det bare et nytt bevis på at diagnosen er riktig.

Den 9. mars 1974 ble skytebas Arnold Juklerød båret inn på sykehusets avdeling for de dårligste pasientene, G-mann, og plassert sammen med 43 svært syke pasienter. Ingen pleier turde gå inn på avdelingen aleine. Her var Juklerød fanget i 1119 døgn med brev- besøks- og utgangsforbud. Flere ganger ble han slått til blods uten selv å yte motstand. Med ujevne mellomrom ble han framstilt for Retterstøl og det øvrige medisinske personalet. De måtte konstatere at deres behandling ikke virket. Han hadde ikke latt seg knekke.

JEG FIKK HØRE historien fra hans egen munn like etter at han slapp ut for siste gang. Han viste meg bilder han hadde tatt på G-mann. Jeg sa de kunne fått en gris til å rødme. Han lo. I flere døgn hørte jeg hva han fortalte. Jeg kom etter hvert til den slutning at mannen ikke var gal. Jeg ringte Retterstøl, som på sin vennlige måte sa at dette slett ikke var noe å skrive om, og om jeg gjorde det, ville det være ødeleggende for pasienten. Da vennligheten ikke førte fram, truet han. Retterstøl forsøkte – forgjeves – å få sjefredaktøren til å stoppe meg. Han forsøkte – igjen forgjeves – å få departementet til å legge lokk på saken. Det ble skrevet ganske mye. Juklerød ble en offentlig person, og sykehuset turde å ikke mishandle ham på samme måte som tidligere.

ET ÅR FØR HAN DØDE, fikk Juklerød oppleve at de sentrale skolemyndigheter innrømmet å ha nedlagt Holtane skole på ulovlig vis. Selv ikke da opphevet sykehuset sine diagnoser.

For Gaustad-ledelsen ble Juklerød en pest og en plage der han drev sin høylytte plakatkrig. De forsøkte å tvinge ham bort, men nektet å oppheve diagnosen som sa at han var farlig sinnssyk. Med en slik klistrelapp hadde ikke Juklerød noe utenfor portene å gjøre. De tok fra ham seng og telt midtvinters, endog brillene tok de. Men de fikk ham aldri til å oppføre seg som en gal.

Heldigvis er ikke Gaustad lenger hva Gaustad var. Ikke minst den åpenhjertige omtalen av Juklerød-saken i jubileumsboka «Asylet. Gaustad sykehus 150 år» viser en ny tid. Kanskje det derfor er håp om at bysten av Juklerød kan få en varig plassering på sykehuset.

http://www.dagbladet.no/kultur/2005/11/08/448677.html

——————————

En av Arnold Juklerød’s fremste forsvarere.

Opplevde å bli kalt inn til politiavhør og telefonavlyttet for sitt engasjement.

Men som han sier, de lot det høres på linjen at han ble avlyttet. Da avlytter de for å skremme en bare. Skremme en bort fra å engasjere seg, for det er ubehagelig. Mange trekker seg fra engasjement etter å vært utsatt for dette.

Ifølge en tidligere televerksansatt, så vil en overhodet ikke merke om/når en blir avlyttet.

——————————-

Nils Chr. Geelmuyden og Arvid Møller har skrivi bøker som vedrører Jukerødsaka:

Nils Chr. Geelmuyden – høgreliberal skribent og samfunnsrefsar – har skrivi to bøker der han umtalar Juklerødsaka:

Kjempers ødeland, Huitfeldt 1993 – s.75-111 Tilfellet Juklerød

Sataniske portretter, Huitfeldt 1990 – s.118-122 Psykiatrist skjebne

Arvid Møller: Åge Hovengen. Urokråke – eller den lille manns advokat? Landbruksforlaget 1991 – s.57-60 Kameraderilojalitet og s.87-92 Skammelig nedprioritering.