Erik er et resultat av freden i 1945, født mars 1946. Han ble etter fødselen plassert på et barnehjem i Bærum til han var 4 år. Eriks enslige mor var da 21 år. Hun giftet seg i Edinburgh i 1948 (med Eriks stefar) og tok Erik til Skottland i 1950 etter påtrykk fra barnehjemmet. Hun har ingen kontakt med Erik i dag.

Eriks morfar var Torgeir Anderssen-Rysst – jurist, leder av Stortingets utenrikskomitè (V) 1925 – 45, forsvarsminister 1928 – 31, redaktør i Sunnmørsposten 1918 – 28 og –31 – 34, skattefogd i Ålesund 1934 – 39, generalkrigskommissær fra 1939. Han var kjent som en rettskaffen mann.

London-regjeringen og Milorg hadde motsetningsforhold ved fredstidspunktet og Anderssen-Rysst måtte nøytraliseres. Allerede i januar 1945 ble Anderssen-Rysst utnevnt til sendemann/ambassadør på Island. Hans ugifte datter var gravid sommeren –45, og det var nedverdigende, også for den øvrige familie. Anderssen-Rysst måtte si ja til utnevnelsen.

Harry Larsen het Eriks far og unnfangelsen skjedde i ei hytte i Valdres, ifølge moren. Harry Larsen var et dekknavn London-regjeringen og Milorg ofte benyttet, og at enkelte av dem hadde hytte i Valdres-distriktet, ja, det kjenner vi til.

I 1968, 22 år gammel, drar Erik til Norge for å finne sin biologiske far. Gaustad ble siste stopp og giftsprøyta ble satt i rompa på ham – og ned i kjelleren bar det for å lage klesklyper. Erik er fortsatt på Galehuset, etter 32 år! Han er en politisk fange. En psykolog har sagt til Erik: ‘Du er en mislykket abort og hodet ditt skal benyttes til forskning’. Erik er også misbrukt seksuelt på det verste av en pleier.

Torgeir Anderssen-Rysst døde høsten 1958, og først da ble Eriks fødsel mottatt (23.10.1958) og registrert inn i Norge, iflg. Statsarkivet i Oslo i brev til Erik den 12.7.1996.

Chargè d’Affaires på Island i 1958 ga uttrykk i fjor overfor meg på telefonen at han kjente meget, ja, meget godt til familien Anderssen-Rysst. Erik ble ikke nevnt! 1. og 2. juni i fjor oppsøkte vi UD (Utenriksdepartementet) i håp om å komme saken et skritt nærmere. Det skjedde ikke! Det hele kommer i et meget grelt lys når man vet at Chargè d’Affaires kjødelige tante (søster av hans far) var gift med bror av Eriks bestefar, dvs. en yngre bror av Torgeir Anderssen-Rysst.

Erik var psykotisk da han kom til Gaustad i 1968, sier dagens overlege. Eriks venn fra barneårene og fram til 1968, autorisert revisor Sean O’Neill fra Irland, tok fly umiddelbart for å besøke Erik på Gaustad da han ble klar over Eriks skjebne, i september 1997. Erik var en helt normal gutt i 1968, kunne O’Neill fortelle. Erik blir fortsatt jevnlig neddopet, og dosen er nylig øket.

5 ganger har Eriks sak blitt politianmeldt. Erik er aldri blitt avhørt av påtalemakten. Statsadvokaten i Oslo skriver til undertegnede, desember 1999: ‘Jeg antar at begrunnelsen for det var at anmeldelsene og uttalelsene fra sykehuset avdekket det/de aktuelle forholdene såpass godt at særskilt avhør av Andersen ikke syntes å være påkrevet for å foreta en korrekt påtalemessig avgjørelse’. Sic!

Maktapparatet:
Ofrene  m ø t e r   ikke psykiatrien grunnet sine ‘sinnslidelser’ eller andre ‘alvorlige sykdommer.’ Grunnen er maktapparatets alvorlige overgrep for at maktens egne kriminelle handlinger ikke skal bli kjent blant folket. Makten føler seg nemlig trygg på at en ærlig informant (om han er så heldig å få forlate det politiske fengsel med helsa i behold) med en oppdiktet psykiatrisk diagnose av ‘en høyt æret professor’ i psykiatri, ikke har troverdighet, slik at den virkelige sannheten blir oppfattet som tullprat og feid av banen med at ‘dette skjer ikke i Norge’.

Tilfellet Erik hadde blitt en plage for sin mor som nektet å fortelle hvem hans far var, og ingen ville savne ham om han ble innlagt på Gaustad på livstid. Her eksisterer ingen menneskerettigheter. Det får Erik føle hver gang han har anmeldt overgriperne til politiet. Iflg. psykologen er han et nyttig forskningsobjekt.

Neddoping er psykiatriens maktmiddel i dag. I publikasjonen ‘Neuroleptika dødar Barnet i människan’, skriver den svenske legen Lars Mårtensson: ‘Helvetet kan inte vara värre. Djävulen kan inte vara ondare än denna psykiatri’.

Thore Lie