Gunnar Nordhus
18. October, 2008Kronikk: Farlig forskning
(Forskerforum 10/2002) Når forskningen blir farlig kan den få store personlige konsekvenser for de som utfører den. “Et tragisk eksempel i vårt land fra de senere år, er den sjikane og trakassering som rammet Gunnar Nordhus og Edvard Vogt på grunn av de resultater deres voldsforskning brakte”, skriver professor Anders Bratholm i månedens kronikk. “Trolig er dette de groveste krenkelser av både forsknings- og ytringsfriheten i vårt land etter krigen og okkupasjonen”, mener Bratholm.
VI VET FRA forskningshistorien at forskning kan være farlig når sterke krefter i samfunnet misliker resultatene. Mange vil nok tenke på Galileo Galileis skjebne. Han var en av de betydeligste forskerne på 1600-tallet og hevdet bl.a. at jorden beveget seg. Dette ble av makthaverne i Roma stemplet som ugudelig og grov vranglære. Han ble tiltalt og dømt til livsvarig fengsel. Han ble også tvunget til å avsverge sin lære for en forsamling av kardinaler og prelater. Senere ble han benådet og fikk husarrest.
Dette er ett av de mange eksempler på den vanskjebne som kan ramme forskere som fremsetter nye tanker som mektige grupper misliker. I nyere tid er det særlig i diktaturer at forskere som går egne veier kan få en vond skjebne, men også i demokratier kan slikt skje.
ET TRAGISK EKSEMPEL i vårt land fra de senere år, er den sjikane og trakassering som rammet Gunnar Nordhus og Edvard Vogt på grunn av de resultater deres voldsforskning brakte.
Det var på 1970-tallet de to begynte på et forskningsprojekt om ulovlig vold mot personer i Bergen-området. Nordhus var den gangen jusstudent, mens Vogt var førstelektor i sosiologi ved Handelshøgskolen i Bergen. En professor i medisin og overlege ved Haukeland sykehus, Peter Heimann, ledet prosjektet, men da han døde overtok etter en tid en kollega av ham, professor Bo Arnesjö.
Offergruppen besto av personer som var blitt legebehandlet på grunn av personvold i en 18-måneders periode i Bergens-området på 1970-tallet. Forskerne hadde tatt med ulike former for personvold da de utarbeidet sitt spørreskjema. Da de ikke anså ulovlig vold fra politiets side (‘politivold’) som noe problem, var ikke denne kategori tatt med i spørreskjemaet. Men etter endel intervjuer fikk de svar som viste at politivold likevel burde vært med. De inkluderte da også denne gruppen.
Voldsundersøkelsene ble publisert i boken ‘Volden og dens ofre. En empirisk undersøkelse’ (1981). I tillegg kom ca. 60 hefter på i alt nesten 10.000 fotokopierte A 4-sider, se nærmere min bok ‘Politi, påtalemyndighet, presse og rettssikkerhet’ (1999) s. 13-14. (De senere henvisninger i denne artikkelen gjelder min bok, med mindre noe annet er opplyst.)
UNDERSØKELSENS DEL om politivold vakte betydelig oppmerksomhet, mens de øvrige funn ble lite omtalt. Det ble særlig fra politiet og de mange som støttet dette hevdet at resultatene for politivold ikke kunne være riktige, og forskerne ble beskyldt for løgn og svindel.
Dette førte til at den daværende justisminister, Mona Røkke, bestemte at undersøkelsens politivoldsdel skulle granskes, sammen med to andre undersøkelser som også berørte politivold, se nærmere den nevnte bok, s. 16-17.
Høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen og jeg ble anmodet om å utføre granskingen. Dette påtok vi oss. Sekretær for utvalget var stud. jur. Frode Sulland (nå advokat).
Vi ble oppnevnt i oktober 1981 og leverte utredningen, ‘Politivoldrapporten’, i februar 1982.
Som et ledd i granskingen utførte vi omfattende kontroller av Nordhus/Vogt-undersøkelsen. Vi hadde dessuten samtaler med 101 personer i Bergen og Oslo. Det var i første rekke folk innen politiet eller andre som kunne forventes å ha opplysninger å gi av interesse for saken. Blant dem vi intervjuet var også de sakeskyndige konsulentene som forskerne hadde benyttet seg av. De var uten unntak meget positive til forskernes arbeidsvilje og -evne, se Politivoldrapporten s. 64-66.
GRANSKINGSUTVALGET konkluderte med at Nordhus og Vogt hadde utført en meget verdifull undersøkelse om bl.a. politivold i Bergens-området. Det heter at undersøkelsen var utført ‘med stor energi og er preget av grundighet og nøyaktighet’.
To andre bedømmelser av undersøkelsen skjedde da Vogt søkte på en førsteamanuensisstilling ved Universitetet i Bergen og senere om professorkompetanse (som han fikk). Bedømmelsene var positive, se min bok s. 14-15.
Om omfanget og arten av politivolden uttalte granskingsutvalget at ‘Nordhus og Vogts materiale, sammen med utvalgets egne høringer og andre undersøkelser, viser at politivold er langt mer utbredt, og også delvis har et mer alvorlig preg, enn tidligere alminnelig antatt’ (s. 20).
Granskingsrapporten ble godt mottatt fra mange hold. Men politiet, og særlig Bergen politilag og Norsk Politiforbund (nå Politiets Fellesforbund) var sterkt kritiske, og i en pressemelding betegnet Politiforbundets styre rapporten som et ‘bevisst forsøk’ på å skade politiets anseelse. Til dette bemerket professor Johs. Andenæs i et avisintervju:
‘Det er forstemmende at politiets tillitsmenn viser slik mangel på dømmekraft. De burde skjønne at en slik holdning er egnet til å skade medlemmene og hele etaten, og å frata dem selv enhver troverdighet’ (s. 21).
DEBATTEN OM Nordhus/Vogts voldsundersøkelse og granskingsrapporten fortsatte, og fremdeles kom det mange angrep på voldsforskerne og granskingsutvalget, både fra politihold og fra fremtredende personer i Bergen som hadde engasjert seg på politiets side. Dette omfattet også forskere ved Universitet i Bergen i høy stilling. Det var nesten ingen støtte å få fra det hold.
En av de forskere som gikk aktivt ut til støtte for Nordhus/Vogt var professor i arbeidspsykologi ved Handelshøgskolen, Kjell Inge Bjørvik (død i 2002). Han kommenterte angrepene på forskerne i artikkelen ‘Samfunnsvitenskap og heksejakt’ (Lov og Rett 1988 s. 97-118).
Etter å ha gitt noen eksempler på heksejakten fra fremtredende hold i Bergen, heter det:
‘Forskningsprosjektet utviklet seg til en personlig tragedie for forskerne og deres familier. De ble stigmatisert i massemedia, økonomisk ruinert, og fratatt all ære. For den seriøse samfunnsforskning må rapportens skjebne betegnes som en tragedie.’
Som ledd i svertingen av forskerne ble Gunnar Nordhus beskyldt av Morgenavisen i Bergen (avisen er senere gått inn) for å ha løyet flere ganger i forbindelse med voldsforskningen. Nordhus anla injuriesak mot Morgenavisen, men tapte saken og ble dømt til å betale ca. 50. 000 kr. i saksomkostninger.
Jeg satte meg grundig inn i saken og konkluderte:
‘På bakgrunn av de mange bemerkelsesverdige trekk ved byrettsdommen, gir karakteristikken seg selv: Dommen er åpenbart juridisk gal på flere viktige punkter, og bevisbedømmelsen fremstår som mer enn underlig’ (Lov og Rett 1986 s. 199).
Professor Johs. Andenæs uttalte i et avisintervju om dommen:
‘En kvier seg naturligvis alltid for å kritisere en bevisbedømmelse i en sak en ikke har vært til stede under i retten og fulgt bevisførselen. Jeg synes likevel at professor Anders Bratholm i denne saken har lagt fram et overbevisende materiale som påviser klart at dommen er uholdbar’ (min bok s. 29).
DEN TAPTE INJURIESAKEN og politiets og mange andres fordømmelse av politivoldsdelen i Nordhus/Vogts undersøkelse på tross av den gode bedømmelsen deres forskning hadde fått fra sakkyndig hold, bidro til at de to innledet en ny undersøkelse av Bergen-politiet. Denne undersøkelsen var metodisk enklere enn den første og gjaldt bare maktovergrep i Bergens-politiet, stort sett i perioden 1980-86 – altså i årene etter at den første undersøkelsen var utført.
Etter at undersøkelsen hadde pågått en tid, fikk jeg oversendt intervjumaterialet og spurt om jeg ville delta i forskningsprosjektet. For å teste materialets pålitelighet, foretok jeg sommeren 1986 tre reiser til Bergen, hver på 2-3 dager. Jeg deltok i intervjuingen av i alt 36 personer som hevdet å ha vært offer for maktovergrep fra Bergen-politiets side og ble overbevist om materialets holdbarhet i det vesentlige. Det heter i min innledning i det fotokopierte heftet med forskningsresultatene som ble lagt fram på en pressekonferanse på Universitetet i Oslo i november 1986 under redaksjon av Gunnar Nordhus og meg:
‘Mitt håp er at det nye materialet – som notabene kommer på toppen av alt det som foreligger fra før – vil overbevise også politiet og dets organisasjoner om behovet for å rydde opp’ (s. 33).
SLIK GIKK DET IKKE. Kritikken og forfølgelsen fra politiets side av Nordhus/Vogt fortsatte. Et typisk trekk var en rekke sjikanøse bilkontroller eller politispaninger, se nærmere min bok s. 128-133.
Den fotokopierte forskningsrapporten ble våren 1987 utgitt i en utvidet utgave som bok under min redaksjon: ‘Politiovergrep og personforfølgelse. 220 forklaringer om politivold og andre overgrep i Bergens-politiet’.
Etter at den fotokopierte forskningsrapporten var publisert, bestemte Riksadvokaten at det nye voldsmaterialet skulle etterforskes av Oslo-politiet, og 15-20 etterforskere som ble ansett som særlig dyktige skulle avhøre dem som hevdet å ha vært utsatt for politiovergrep og de oppgitte gjerningsmenn.
Resultatet av Oslo-politiets etterforskning ble meddelt på en fem timers pressekonferanse i Bergen i juni 1987. Det fremgår av pressereferatene at resultatet ble en ‘frifinnelse’ eller ‘renvaskelse’ av Bergens-politiet og en ‘henrettelse’ av forskerne. Dette ble hovedtitlene i mange av avisoppslagene. Et unntak var Klassekampen som betegnet etterforskningen som en ‘skandale’, mens Dagbladet ga uttrykk for at avisen ikke hadde tillit til den ‘hvitvask’ som Bergens-politiet fikk.
I Vestlandets største avis, Bergens Tidende, het det at forskerne ble henrettet i en ‘glitrende regissert pressekonferanse’. Det het også at ‘forskningen til Edvard Vogt og Gunnar Nordhus ble latterliggjort på den fem timers lange pressekonferansen til Oslo-politiet’. VG skrev at det ble ‘overfor et samlet pressekorps tegnet (…) et bilde av Bratholm som en dødsfornærmet og lite ærefull professor’, se nærmere om pressekonferansen min bok s. 39- 42.
POLITIETTERFORSKNINGEN og dens resultater, slik de ble presentert på pressekonferansen, ble behandlet i et hefte av det juridiske tidsskrift Lov og Rett, 1988 nr. 2. I artiklene ble det søkt dokumentert at de konklusjoner som ble presentert på pressekonferansen var feilaktige.
En artikkel av Nordhus/Vogt i heftet hadde denne tittelen: ‘En ny prosess mot Galilei.’ Det heter bl.a.:
‘Makt trenger legitimitet. Legitimitet trenger myten om institusjonens rettferdighet. Forskning som river tilside mytenes blå forheng, kan ikke tolereres. (…).
Da Galilei med sin kikkert avslørte hierarkienes relativitet, ble inkvisisjonen satt inn for å knekke ham. I forhold til Galileis grunnleggende innsats er et forskningsprosjekt som ‘Voldsundersøkelsen i Bergen’ bare et beskjedent nålestikk. Også et lite nålestikk mot et av maktens nevralgiske punkter kan fremdeles sette i gang en prosess som minner om den gamle inkvisisjonen.
LOV OG RETT-HEFTET med den sterke dokumentasjonen av politivold fikk liten virkning på politi, påtalemyndighet og rettsvesen. Påtalemyndigheten mente fremdeles på grunnlag av Oslo-politiets etterforskning av forskernes informanter at en lang rekke av dem hadde avgitt falsk forklaring, og ca. 50 av dem ble etterforsket for dette. I tillegg ble Nordhus/Vogt og jeg etterforsket for medvirkning til falsk forklaring om politivold. Også professor Kjell Inge Bjørvik ble etterforsket for et angivelig straffbart forhold i saken. Videre ble to NRK-journalister, Arne Wam og Tron Strand, etterforsket for injurier, fordi de hadde omtalt etterforskningen av noen saker i politivoldkomplekset meget kritisk – for øvrig med full rett.
Endelig ble Amnesty Internationals leder for undersøkelsesavdelingen for Europa, Anne Burley, politietterforsket på grunn av mistanke om at hun hadde bestukket vitner til politivold, eller intervjuet berusede vitner. Amnesty hadde på grunnlag av undersøkelsene kommet i hovedsak til den samme konklusjonen om volden i Bergens-politiet som Nordhus og Vogt.
I en pressemelding betegnet Amnestys hovedkontor i London de grove beskyldningene mot Anne Burley som ‘insinuasjoner og usannheter’ og uttalte at man var rystet over at en fremstående embetsmann kunne fremsette slike beskyldninger uten belegg. Det ble opplyst at Anne Burley hadde arbeidet for Amnesty i 20 år, og at hun hadde foretatt hundrevis av intervjuer i land som Tyrkia, Iran, Nord-Irland og USA, uten at noen tidligere hadde trukket hennes atferd i tvil (AmnestyNytt 1988 nr. 2), se nærmere min bok s. 73-76.
PÅTALEMYNDIGHETENS trakassering av Amnesty ble i liten grad kommentert av mediene. Mange mediers dekning etterlot nærmest det inntrykket at det ikke var grunnlag for å kritisere påtalemyndigheten for dens behandling av saken. Det vises til en artikkel av professor i journalistikk, Rune Ottosen, ‘Bumerangsakene og medienes ansvar’, i Scoop. Tidskrift för grävande journalistik, 1998 nr. 1.
Resultatet av etterforskningen av forskernes informanter om politivold i Bergen, var at åtte ble tiltalt for å ha avgitt falsk forklaring. Av disse ble syv funnet skyldige av lagmannsretten, mens én ble frifunnet.
De øvrige mistenkte, bortsett fra Nordhus, fikk sakene henlagt. Nordhus ble tiltalt på fem punkter, etter å ha vært fengslet i et døgn. Han ble frifunnet av byretten i Bergen, bortsett fra punktet om å ha kjørt mot rødt lys. Viktig for frifinnelsen var at hans forsvarer, advokat Tor Erling Staff, maktet under krysseksaminasjonen av aktoratets vitner å avsløre at to av dem avga falsk forklaring til fordel for Bergen-politiet og til skade for Nordhus, se nærmere min bok s. 84-85.
Siden det var grunn til å tro at de syv dømte informantene for politivold var dømt på grunnlag av usanne politiforklaringer, ble det fremsatt begjæring om gjenopptagelse av sakene. Lagmannsretten i Bergen avslo under dissens med en meget slett begrunnelse, se nærmere min bok s. 154.
AVGJØRELSEN BLE BRAKT inn for Høyesterett som enstemmig besluttet at de syv sakene skulle gjenopptas. Retten begrunnet det bl.a. med at forklaringene til de politifolkene som vitnet i saken til fordel for sin mistenkte kollega, ikke kunne tillegges slik beviskraft som den dømmende rett hadde gjort. Det heter i rettens votum at man verken kunne utelukke at politivoldsepisoder holdes skjult eller at politifolk kan avgi uriktige vitnemål til fordel for en kollega (Norsk Retstidende 1998 s. 11).
Ser man på den omfattende forskning både i vårt og andre land som viser at politifolk flest heller lyver enn forklarer seg til skade for en voldelig kollega, er materialet både sterkt og omfattende, se min bok s. 51-53.
De syv som fikk gjenopptatt sakene ble senere frifunnet i en ny lagmannsrettssak. Deretter ble de tilkjent erstatning/oppreisning på samlet 2,4 mill. kr. for bl.a. å ha sonet straffer de uriktig var blitt idømt.
TIDEN VAR NÅ KOMMET for at også Nordhus og Vogt kunne kreve oppreisning. De anla sivil sak mot staten på grunn av den overlast og trakassering fra politiets side de og deres familier hadde vært utsatt for på grunn av voldsforskningen og de resultater den hadde gitt. Forfølgelsen av de to er nærmere beskrevet i min bok s. 128-133 og min kronikk i Dagbladet 3. nov. 2002.
I september i år endte saken med forlik. Som et ledd i forliket ble de to forskerne tilkjent om lag 2 millioner kr. i oppreisning til sammen, og Justisdepartementet utferdiget en erklæring hvor det ble gitt en beklagelse for den overlast de to hadde lidt på grunn av sin forskning, samtidig som de fikk ros for innsatsen.
Dette er ikke første gang hvor forskere hos oss er blitt utsatt for kritikk og ubehageligheter fordi deres forskning har gitt resultater som sterke samfunnsgrupper misliker, men vi har neppe på lenge hatt en så alvorlig sak som denne. Trolig er dette de groveste krenkelser av både forsknings- og ytringsfriheten i vårt land etter krigen og okkupasjonen.
Recent Comments