Knut Hamsun
18. October, 2008Dikteren Knut Hamsun skrev i Aftenposten (ukjent dato). ‘Den (regjeringen) gav Ordre til Mobilisering. Den visste at vi ikke hadde noget at berge oss med overfor nogen. Men den gav ordre til Mobilisering og rømte‘. Hamsun ble tiltalt som forræder for oppropet, men ikke biskopen. I 1940 var det mange som delte Hamsun og biskopens oppfatning. Generalstaben ville, i følge Hamar Arbeiderblad 23. april 1947, kapitulere betingelseløst. General John Høgevoll uttalte. ‘Vi manglet våpen, stridsvogner, panservern, luftvern, ammunisjon, klær og øvelser’. General Høgvoll ble heller ikke tiltalt for sitt utsagn. Den over 80 år gamle forfatteren, Hamsun, var så ‘farlig’ at han etter den tyske kapitulasjon i 1945, ble hentet av væpnede vakter, og uten lov og dom satt i fengsel. I følge Arne Skjeflo`s redegjørelse, ble Hamsun overført til en Psykiatrisk klinikk hvor han ble pint og fornedret av professor Langfelt. Diagnosen ble konstruert (i samråd med statsministeren?) til “varig svekkede sjelsevner”. ‘ Hamsuns siste bok, ‘Paa gjengrodde stier’ (1949), bekrefter at det i alle fall ikke var Hamsun som hadde varige svekkede sjelsevner. Hamsun ble knekket av den samme makteliten som knekket Harry Lindstrøm i Kings Bay saken 25. november 1962.
Dagbladet av 10. 09. 98 skrev følgende: Det var statsminister Einar Gerhardsen og justisminister O.C. Gundersen som selv “på en diskret¨ måte” bestilte den rettspsykiatriske observasjon av Knut Hamsun i 1945. Det fremgår av et ikke offentliggjort referat av et møte mellom regjeringsmedlemmer og konstituert riksadvokat Sven Arntzen. Opplysningene viser at den psykiatriske undersøkelsen av Knut Hamsun etter krigen, var politisk motivert og bestilt på høyeste nivå av regjeringen. I dag forteller Langfeldts sønn, Knut Langfeldt at også Hamsuns diagnose var bestilt fra regjeringen. Det notat jeg (journalist Andreas Wiese) sitter på er konstituert Sven Arntzens private notater fra et uoffisielt møte med statsministeren den 2. desember 1945. I notatet står at konklusjonen på møtet var at konstituert riksadvokat skulle henvende seg til retten med en anmodning om at det ble fortatt en mentalhygiensk observasjon av Knut Hamsun. Hensikten var det sterke ønske om ikke å blamere Norge med at en av landets store diktere var landssviker.
I landssvikretten ble Hamsun ikke bøtelagt, (var ikke medlem av NS) men dømt etter ugyldige lover fabrikkert i utlandet i strid med Grunnloven, til en erstatningsgjeld (ulovlig pengeinndragning) på kr. 350.000.- til statskassen for den “skade” han hadde forvoldt landet ved sine verbale utsagn til fordel for tyskerne. Hamsun nyttet, som alle andre, sin menneskerett til å gi uttrykk for sine meninger selv om de var upopulære. I diktaturstater er slike holdninger straffbare. Var ikke Norge et demokrati? Hva med alle de andre, og biskopen, som bedrev større bistand til fienden enn Hamsun?
Astrup Nilssen
http://www.krigshistorie.com/forspillet.htm#9
———————
NORGE APRIL 1940
OM KNUT HAMSUNS SYN PÅ MOBILISERINGEN I APRILDAGENE 1940
– OG OM FREMTREDENDE NORDMENNS OPPFATNING I SAMME SPØRSMÅL
Av historieforsker John Sand
Et av de forhold Hamsun ble dømt for var at han hadde kritisert Nygaardsvold-regjeringen for at den iverksatte mobilisering. Jeg siterer fra dommen :
Allerede i et åpent brev til «Nationen»s redaktør datert 23. april 1940 og inntatt i «Fritt Folk» den 1. mai 1940 under overskriften «Regjeringen Nygaardsvoll» gjør han front mot den norske regjering og den mobilisering som da pågikk. Han skriver bl.a.: «Den gav Ordre til Mobilisering og rømte. Den visste at vi ikke hadde noget å berge oss med overfor nogen, men den gav ordre til Mobilisering og rømte.
Isolert bedømt kan dette synes klanderverdig. Men dersom du sammenligner Hamsuns vurdering og utsagn med den samlede norske generalstabs situasjonsbedømmelse 10. april 1940 vil du finne en forbausende konformitet
Det usedvanlig viktige pkt. 2 ble aldri nevnt under “rettsoppgjøret” – og det er også “glemt” av Johs. Andenæs !
STATSMAKTENS FORRETNINGER ( ANLIGGENDER ) .KAN IFØLGE FOLKERETTEN IKKE UTØVES PÅ UTENLANDSK TERRITORIUM :
Jfr. overlege Johan Scharffenberg i Farmand 18.06.60 s. 27 :
Borgerne i det okkuperte Norge hadde verken plikt til eller mulighet for å adlyde bestemmelser makten som eksilregjeringen utstedte i kraft av fullmakten. Se også professorene Strupp & Schlochauer i VÅLKERRECHT I s. 499
Die britischen Gerichte behelten sich aber vor, die formelle G¼ltigkeit der berichtlichen Erlasse der Exilregierungen zu überprüfen.
I “Hovedpunkter i folkeretten” s. 181 uttaler professor dr. juris Carl Aug. Fleischer :
16. Spesielt om militær okkupasjon
Under krig vil ofte en av partene få herredømme over et større eller mindre del av den annens territorium. Det alminnelige synspunkt_i folkeretten er at okkupasjonsmakten anerkjennes som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området. Okkupasjonsmakten skal derfor utøve de tiltak som er nødvendige fordi de ordinære myndigheter er satt ut av spillet.
Jfr. her h. r. advokat Annæus Schjødt i RIKSRÅDSFORHANDLINGENE i 1940 s. 66 :
Jeg minner på dette punkt om hva jeg tidligere har påpekt, nemlig at Kongen og Regjeringen dengang i utstrakt grad faktisk var satt ut av spillet.
Jeg har på denne og på foregående side dokumentert :
A Statsmaktens anliggender kan dikke utøves på utenlandsk territorium
B Borgerne i det okkuperte Norge hadde ikke plikt til adlyde bestemmelser som eksilregjeringen utstedte i kraft av (Elverumsfullmakten)
C De britiske domstoler forbeholdt seg å overprøve eksilregjeringens forordninger.
D Etter folkeretten anerkjennes okkupasjonsmakten som den faktiske innehaver av statsmyndigheten i området.
E. Kongen og Regjeringen var i okkupasjonstiden i utstrakt grad faktisk satt ut av spillet.
Konklusjon her
De anordninger som “oppgjøret” bygget på var ulovlige og ugyldige.
Som ytterligere bevis tar jeg med en uttalelse av den kjente professor Johan Vogt (Kronikk i Dagbladet 09.04.60) :
Det er en annen folkerettslig regel som sier at en landflyktig regjering ikke har jurisdiksjon over et område som den ikke lenger behersker. En landflyktig regjering kan nok utsende moralske appeller til befolkningen i et okkupert område, men den kan ikke utøve noen juridisk myndighet.
På ark I har jeg dokumentert at en samlet generalstab fastslo at det kan ikke ‘føres operasjoner i militær forstand.”
På ark VIII (nederste linje) har jeg gjengitt pressekonsulent Gotaas : “alt tydet på en nær forestående kapitulasjon”
På ark III (siste linje) har jeg sitert Undersøkelseskommisjonen : ‘Det fantes således ikke en eneste avdeling i Hæren som etter militær oppfattning var skikket til å gå i krig.’
På ark IX har jeg dokumentert Nygaardsvolls “bestemte mening var å reise til Sverge.’
————-
Av Olav Engen
Per Olov Enquists og Jan Troells film om Knut Hamsun gikk på kinoene i flere uker i vår, og fikk gode kritikker. Merkelig nok kom det ingen kampanje mot filmen, slik det skjedde med Thorkild Hansens «Prosessen mot Knut Hamsun». Grunnen er trolig at Enquist/Troell ikke kritiserte myndigheter og rettsoppgjør direkte, men erklærte at «Hamsun fikk en rettferdig rettergang».
Filmen førte likevel til endel skriverier i pressen, uten at det i alminnelighet kom fram noe nytt. Ett og annet kan likevel tjene til å belyse saken. Ta f.eks. nedenstående klipp fra en dobbeltkronikk i Dagbladet:
At Hamsun hadde vært en landsforræder, var det ingen tvil om. Hamsun hadde alltid vært tyskvennlig, og allerede så tidlig som 1935 gikk han nazistenes ærend ved sitt angrep på den forsvarsløse innesperrede pasifisten Carl von Ossietzky. Hamsun lykkønsket Hitler etter innmarsjen i Tsjekkoslovakia 1938.
«Av barn og fulle folk skal en få høre sannheten», sies det, eller lyder ordspråket slik: «Av barn og gale folk –»? Det kan være det samme. Selv om kronikk-forfatteren heter Einar Kringlen, er professor i medisin og kollega med avdøde Gabriel Langfeldt, kommer han muligens inn under en av disse kategoriene.
Det hører til vår barnelærdom at meninger ikke er straffbare i et demokrati. Selvsagt er det lov å ha flere meninger om f.eks. Ossietzky. Han ble av de fleste betraktet som en pasifistisk martyr i et militaristisk samfunn. Men en annen mening kan være at Versailles-freden var urettferdig, et åk som Tyskland måtte kaste av seg, om nødvendig ved å bygge opp militær styrke. Da kan Ossietzky bli en forræder og en representant for undertrykkerne. «Tyskere, kast børsa og dra hjem» lyder ikke bra i et land med våknende motstandsvilje. På samme måte kan en mene at grensedragningen etter første verdenskrig var problematisk. Når prinsippet var selvstyre for alle nasjonaliteter, kan man mene at det var feil å holde 3 millioner Sudet-tyskere utenfor «riket».
Her skal vi ikke diskutere kvaliteten av meningene. Det er nok å slå fast det selvfølgelige, at Hamsuns meninger var meninger, og har så langt ingenting med forræderi å gjøre.
Men spørsmålet om ytringsfrihet er ikke så enkelt som det ser ut til. Vi vet jo at myndighetene i etterkrigstiden drev med overvåkning av kommunister, bl.a. for å kunne nøytralisere dem under en eventuell konflikt med Sovjet. Alf R. Jacobsen skriver i sin bok «Mistenksomhetens pris»:
Metodikken var lært i Storbritania under krigen. Da krigen brøt ut, satt den britiske sikkerhetstjenesten M15 med nærmest fullstendige kartoteker over enhver som kunne tenkes å løpe fiendens ærend – tyske immigranter, nazister og andre med suspekt bakgrunn eller holdning. Lynhurtig ble de fleste av dem pågrepet og summarisk internert, hvis det var tvil om lojaliteten.
Noen husker kanskje debatten om beredskapslovene i begynnelsen av 1950-årene, da regjeringen Gerhardsen ville ha lovhjemmel for pressesensur o.l. Og forfatteren George Orwell skrev sin berømte bok «1984» bl.a. på grunnlag av erfaringer han gjorde i den britiske propagandatjenesten under krigen.
Under krig, eller når krig truer, kan man altså bli nødt til å gjøre innskrenkninger i ytrings- og meningsfriheten. Dette gjelder såvel demokratier som diktaturstater. Uønskede meninger må midlertidig holdes vekk i en tilspisset situasjon. Når situasjonen er over, blir tiltakene opphevet.
I sannhetens interesse må det innrømmes at denne nyansen ofte ikke har noen praktisk betydning for dem som rammes. Det er likevel en viktig forskjell: Tiltakene er gjerne administrative. Rettsvesenet blir sjelden involvert, og slipper derfor å opptre som lydig tjener for myndighetene.
I de krigførende eller okkuperte stater førte altså krigen til mer eller mindre kontroll av det skrevne eller talte ord. Om Hamsun hadde bodd i England, ville han naturligvis blitt brakt til taushet. Uheldigvis bodde han i et land hvor de utøvende myndigheter ikke bare tillot meningene, men i mange tilfeller utnyttet hans meninger og posisjon i sin propaganda. Det betyr ikke at Hamsun gikk fri for sensur. En kunstner går ofte sine egne veier, og kan være udisiplinert i forhold til ensretting, enten den er tvungen og formell eller frivillig og uformell.
Så er spørsmålet om Hamsuns meninger objektivt sett var straffbare etter krigen. Professor Johs. Andenæs skrev f.eks. en artikkel i 1946 med tittelen «Nazisme og landssvik». Hovedinnholdet er at bare gjerninger er straffbare, ikke meninger. Dette var allment tankegods blant tradisjonelle jurister, og ikke noe Andenæs hadde funnet på selv. Hamsun hadde ikke hatt noen offisielle posisjoner under okkupasjonen, ikke engang vært oppnevnt til kommunestyret eller en «ulovlig» komite. Han hadde bare gitt uttrykk for sine meninger, og fått meningene på trykk i datidens kontrollerte presse.
På denne bakgrunnen må en se riksadvokat Sven Arntzens opptreden i Hamsun-saken: Mange var opprørt over Hamsuns meninger, og det må man ha lov til. Mye tyder på at opinionen (dvs. den tillatte og synlige opinion på den tiden) definerte landssvik som en type holdninger eller et sett av uønskede meninger, som samfunnets straffeapparat burde brukes mot. Riksadvokaten måtte i en viss utstrekning danse med de ulver han var blant, men juristen i ham reagerte. Hadde det enda dreiet seg om en hvemsomhelst av menige NS-medlemmer, kunne saken vært grei, men her gjaldt det en verdensberømt person som både hadde øyeblikkets og historiens søkelys på seg.
Mulige andre utveier, som å frafalle tiltale på grunn av alder, eller dømme og etterpå benåde eller «utsette» soningen, ville også ført til ramaskrik og beskyldninger om «silkefront». Løsningen for Riksadvokaten var som kjent å tilkalle hjelp fra psykiatrien, et tilsynelatene genialt trekk. Bare ved å bli innlagt på Psykiatrisk Klinikk blir Hamsun mer eller mindre stemplet som «gal». Ved å få en medisinsk erklæring om dette, ble Riksadvokaten fritatt for en kjedelig sak. Endelig kunne Gabriel Langfeldt bli syndebukk hvis noe skar seg.
Og det virket! Dagens lederskribenter, som beklager at det ikke ble landssviksak mot Hamsun, kritiserer Langfeldt, ikke Riksadvokaten, for «psykiatriske prokuratorknep». Riksadvokaten hører nemlig til de myndigheter som ikke kan tilsmusses uten at rettsoppgjørets anseelse tar skade.
Flere grunner for å kritisere Langfeldt er åpenbare. Han var lege, men så ukyndig m.h.t. det menneskelige legeme at han sperret Hamsun inne uten muligheter for bl.a. mosjon. Han var ekspert på nervøse lidelser, men ubehjelpelig amatør når det gjaldt en normal eller genial person. Men denne type kritikk kan gjelde spesialister generelt. I det moderne samfunn går spesialisten i dybden, ikke i bredden, og risikerer derfor å bli noe trangsynt.
Det takknemmelige mobbeofferet Langfeldt var ihvertfall ikke en lakei som leverte et bestillingsverk til Riksadvokaten. Han hadde sitt humane syn, som gikk ut på at Vidkun Quisling ikke burde dømmes til døden, og Knut Hamsun ikke dømmes for landssvik. Han ønsket videre å støtte Hamsuns familie, som var redd for at en landssvikdom ville ta bort det økonomiske grunnlaget for familiens eksistens. Og om han på kjøpet kunne berge en riksadvokat ut av en penibel situasjon, så meget bedre for vitenskapen.
Langfeldts ulykke var at han ble lurt, eller rettere sagt lot seg lure. Hovedpersonen selv var ikke samarbeidsvillig, sto fast på sine meninger, og ønsket seg straffesak. Rettsak ble det likevel. Riksadvokaten sendte ballen over til Erstatningsdirektoratet, som anla erstatningssak.
Det er tydelig at denne erstatningssaken for opinionen har gjort tjeneste som et surrogat for den manglende straffesaken. Den som tror på leksika, litteraturhistorier o.l. får ofte ufullstendige eller feilaktige opplysninger, og kan tro at Hamsun ble straffet. Men det var altså en erstatningssak, hvor Hamsun ble dømt til å betale sin del av de skader som NS-styret hadde påført landet.
At det ble anlagt erstatningssøksmål uten straffesak, som det eneste tilfelle etter krigen, kan være problematisk nok. En annen ting er at det er lett å finne dem som forsvarer rettsoppgjøret generelt, men vanskelig å finne noen som vil forsvare erstatningspraksisen. Selve regnestykket som viser NS-styrets forvoldte skade, vil ingen gå god for idag. Og Hamsuns NS-medlemskap var som kjent ytterst tvilsomt. Det som utløste erstatningsplikten, var at han av opinionen ble oppfattet som NS-medlem.
Gabriel Langfeldt ble altså plassert i syndebukkens rolle, hvor det er enighet om at han skal forbli. Hamsun selv ble fratatt enhver realistisk mulighet for forsvar, og vi andre måtte unnvære rettens avgjørelse om straffbarhet for meninger. Med en slik prinsippavgjørelse i ryggen kunne vi bedre ha tatt stilling til dagens problemer, f.eks. Salman Rushdies «forræderi» mot den muslimske verden.
Recent Comments