Det norske folk blir ført bak lyset. Politikere og media fortier omfattende maktmisbruk. FAMPO  [1] er en organisasjon som arbeider mot maktmisbruk og korrupsjon. Vi vil med denne artikkelen gjøre folk oppmerksom på forhold som må frem i lyset.

Bygdepost-saken.

“Bygdepost-saken” er en passende sak å starte med for den som vil sette seg inn i forhold som ikke tåler dagens lys, i Norge. Saken dreier seg om oppsigelsen av ansvarlig redaktør i lokalavisen Bygdeposten i Buskerud og den påfølgende rettssaken, en sak hvor rettsapparatet satte en stopper for avslørende journalistikk.

Den 06.09.00 gikk det andre programmet i Radio Modums serie Det skjulte Norge på luften. Påfølgende dag kommenterte Bygdepostens redaktør, Irene Mjøseng, det som ble sendt i Det skjulte Norge, i en lederartikkel. Neste dag ble hun oppringt fra avisens styreformann. Han kunne meddele at han hadde mottatt to negative henvendelser angående Mjøsengs lederartikkel. På spørsmål om hvem disse henvendelsene var fra, kunne ikke styreformann Bjørn Larssen svare på det, kun opplyse om at henvendelsene var fra eksternt hold. Mjøseng oppfattet styreformannen klart dit hen at hun ble pålagt å ikke trykke flere artikler eller ledere av samme karakter. Hun fant det at styreformannen forsøkte å stanse omtale av visse forhold, til ikke å overensstemme med de retningslinjer en ansvarlig redaktør skal følge, og kommenterte styreformannens inngripen i lederartikkelen Ytringsfrihetens pris 12.09.00.

13. september 2000 ble Mjøseng suspendert fra sin stilling som redaktør. 31. oktober ble hun oppsagt med øyeblikkelig virkning. Til Drammens Tidende sa Larssen at Bygdeposten valgte å suspendere henne av hensyn til hennes egen sikkerhet; Larssen uttalte at hun selv sa at hun var i reell fare fordi hun hadde ytret seg for meget (!)

Mjøseng gikk til sak for usaklig oppsigelse. I rettssaken var Bygdepostens begrunnelse for oppsigelsen en annen: Hovedpunktet var at Mjøseng ikke var villig til å innordne seg mediebedriftens grunnsyn, som innebar at Bygdeposten skulle drives efter lokalavis-konseptet, og at hun hadde bekreftet dette på styremøtet 10. oktober. Referat fra møtet viser at det er falsk forklaring.

“Retten er enig med saksøkte i at hun derved har fraveket avisens redaksjonelle grunnlag idet dette emne ikke er sammenfallende med det lokalaviskonsept hun som redaktør i Bygdeposten er bundet av,” anførte dommer Hagelund i Drammen byrett. Dette er en overkvalifisert absurditet. At en avis drives efter et lokalaviskonsept, vil si at den skal være god på lokalt stoff, ikke at visse emner er utelukket. Dessuten hadde de aktuelle artiklene lokal tilknytning, f.eks. gjennom organisasjonen FAMPO, registrert med adresse Solumsmoen. Til alt overmål understreket dommeren at Mjøseng fortsatte å skrive de aktuelle artiklene og lederne til tross for oppfordring fra avisens styreformann om å la dette være.

Mjøseng påkjærte slutningen. Borgarting lagmannsrett måtte gå mot byretten på alle punkter. Det betød imidlertid ikke at Mjøseng fikk medhold; Borgarting hadde sin egen vri. Lagmannsretten skriver i sin slutning at det fremstår som “åpenbart at Mjøseng er blitt påvirket av Hiåsen og/eller FAMPO i den grad at det kan reises berettiget mistanke om ikke denne påvirkning har hatt innvirkning på hennes redaksjonelle linje og dermed på hennes uavhengighet”. Lagmannsretten gjorde intet forsøk på å begrunne at redaktøren hadde latt seg påvirke, men hevdet at det var “åpenbart”. Åpenbaring som rettslig grunnlag’

La oss se litt nærmere på hva som ble publisert i Bygdeposten før redaktøren ble besørget fjernet. Artikkelen Tvangsinnlagt uten grunn omhandlet en kvinne fra Bærum som ble hentet i sitt hjem og bragt til Blakstad sykehus tre ganger uten at innleggelseserklæring forelå. I artikkelen Den siste sovjet-staten skrev redaktøren bl.a. om at Sunnmøre politikammer krevet mentalobservasjon av Kåre Torvholm og Oddmar Remøy”. Torvholms (1941-2000) avdekningsarbeide skal vi komme tilbake til senere.

Der var utarbeidet siktelse mot Oddmar Remøy og Kåre Torvholm for å ha fremsatt trusler og å ha opptrådt truende overfor lensmannen på Herøy. I artikkelen Vil ha justismord 27. april 2000 kunne Mjøseng vise til en artikkel i avisen Fiskaren 19. april. Der kom det frem at påtalemakten påberopte seg en journalist som vidne. Vedkommende journalist vedgikk senere (i en lydbåndtapet samtale) at han ikke var til stede i det aktuelle rommet, og at han heller ikke hadde overhørt samtaler – heller ikke de samtaler påtalemakten hadde vist til i Fiskaren. Følgelig dreide det seg om et falskt grunnlag for siktelse.

“Bygdepost-saken” er hovedtemaet i rapporten Ytringsfrihetens pris i Det skjulte Norge.[2] I rapporten dokumenterer Dag Hiåsen at to rettsinstanser underslo fremlagte dokumentbeviser fra saksøker, et klart brudd med norsk lov. Rapporten kler også av generalsekretær Nils E. Øy i Norsk Redaktørforening og den fremstilling han har plantet ut om saken.

Erik Strand
erkestrandALFAKRØLLhotmail.com>

——————-

Bygdeposten / A-pressen.

Fadder: Jan Erik Larsen (Telemarksavisen).
Ville ikke hjelpe henne, når hun ble tatt ned.

Statssekretær på Statsministerens kontor (Stoltenberg I).