Les i Prosessen mot Lindstrøm om hvor ille det kan gå enkeltmennesker når politikere, media, politi og rettsvesen spiller på lag.

“Det er blitt en bok som bør være å finne i alle redaksjoner, på politiske partikontorer, advokatkotorer, og i mange eksemplarer på Stortingets bibliotek….. Det er nemlig et politisk justismord boken forteller om.”
Tidligere statsråd og Ap-formann Reiulf Steen, i Stavanger Aftenblad.

Harry Lindstrøm født 30. juli 1916 i Stavanger. Tjenestegjorde under krigen som en av lederne i Bergkompani 2 (eneste kompani som ble utkommandert til krig etter kapitulasjonen 1940) som sammen med «Den røde arme» var med på frigjøringen av Finnmark høsten 1944 og vinteren 1945. Etter krigen utdannet han seg til bergverksingeniør, jurist, sterkstrømingeniør og bedriftsøkonom. Han behersket en rekke språk som fransk, tysk, engelsk, russisk og italiensk. I 1954 ble han ansatt i Industridepartementet og avskjediget fra samme departement ved kong. res. 25. okt. 1963. Harry Lindstrøm regnes som en av de mest begavede og intelligente statstjenestemenn Norge har sett.

Forfatter Hjalmar Markussen har skrevet boken; “Prosessen mot Lindstrøm – Et politisk justismord”. 296 sider. Dokumentarforlaget.

Boken handler om en byråsjef i Industridepartementet, Harry Lindstrøm, som, etter et samspill mellom industriminister Trygve Lie, høyesterettsadvokat Alf Nordhus, departementsråd Rolf Ryssdal og justisminister O. C. Gundersen, blir anmeldt og arrestert høsten 1963 anklaget for grov utroskap mot den norske stat. Sammen med seg på «laget» har de skraphandler Randi Bakke fra Kongsberg. Hun har under den 2. verdenskrig operert som svartebørshai, pengeutpresser, angiver og elskerinne for tyske gestapister. For dette blir hun etter krigen dømt til ubetinget fengselsstraff. Med I.A. som en 13-åring og IQ. på 83 blir den notoriske lystløgner Randi Bakke politiets kronvitne i Lindstrøm-saken. Aksjonen mot Lindstrøm må bl.a. sees i sammenheng gruveulykken i Kings Bay høsten 1962, og en rekke industriskandaler i begynnelsen 1960 årene. De ledende politikere var på dette tidspunkt like nervøse som i april-dagene 1940, og i jakten på syndebukker fant man en sykemeldt Harry Lindstrøm og kastet seg over han.

Anmeldelsen og arrestasjonen av Lindstrøm kom som «manna fra himmelen» til utsultede pressefolk. Og de selvoppnevnte «kritiske» journalister og redaktører lot seg, som så ofte før, ukritisk bruke som statsmaktens talerør i den hensikt å knekke et alene-menneske.

“Men ingen journalister ville tale hans sak når han lå i konstant krig med pressen“.  Skjalg Fjeldheim i Dagbladet.

Heldigvis for Ap–avisene oppdaget redaktør Olav Brunvand ved deres pressekontor den journalistiske galskapen og søkte og fikk forlik med Lindstrøm da han slapp ut etter 244 dager i varetekt med brev- og besøksforbud.

Like godt gikk det ikke med de borgerlige avisene. Lindstrøm saksøkte 124 aviser for ærekrenkelser. Han vant samtlige av sakene enten i rettssalen eller ved forlik.

Dette til tross for at alle avisene rottet seg i hop i en felles front mot Lindstrøm ved hjelp av mellom 150 og 200 advokater. Og i forreste rekke «Aftenposten». Om dette sier Lindstrøm i boken at det er «på det rene at Aftenposten som under krigen tjente noen millioner på landssvikerske forhold, som en redaktør måtte ta ansvaret for, mens avisen beholdt fortjenesten, har tilstrekkelige midler til å lede og koordinere dette forsvar». Harry Lindstrøms oppvask med norsk presse savner sannsynligvis sidestykke i verden.
Det er vel mot denne bakgrunn man må forstå at verken Aftenposten, VG eller Dagbladet har omtalt boken, men prøver å tie den i hjel.

“Det er neppe tvil om at det dreier seg om  et justismord.”
Tor Jacobsen i Rana Blad.

Forfatteren legger ikke fingrene imellom når han omtaler de som hadde roller i prosessen mot Lindstrøm. Han forteller oss hvordan tidligere statsminister Einar Gerhardsen bekler rollen som historieforfalsker. Han fratar Trygve Lie den siste ære (hvis han noen gang har hatt noen?). Og vi får vite hvordan det går når justisminister Jens Haugland og lagtingspresident Bent Røiseland prøver seg på svindlerier.

Selvsagt får både politi og påtalemyndighet representert ved riksadvokat Andreas Aulie og statsadvokat Håkon Faanes, samt lagdommerne med lagmann Kristian Lunde i spissen, nådeløs kritikk.. I beste norske tradisjon ville for eksempel riksadvokaten ha Lindstrøm mentalundersøkt fordi han saksøkte så mange aviser. Hard medfart får også hovedstadens byrettsjustitiarius Carl J. Fleischer. Og heller ikke forsvarerne Thomas og Torleiv Idsøe slipper unna uten riper i lakken.

“Hjalmar Markussens bok om saken mot Harry Lindstrøm er et sentralt og viktig dokument. En avslørende og dypt rystende bok. – Kaster nytt og skarpt lys på sentrale politiske skikkelser som Einar Gerhardsen, Trygve Lie, Jens Haugland og Bent Røiseland.”
Karsten Alnæs.

Selv om hovedstadens store medier (inklusive NRK og TV2) ikke har villet omtale boken, har den fått meget rosende behandling i en rekke andre aviser. «Nordlys» har på lederplass forlangt at Lindstrøm-saken blir gransket på ny, og under tittelen «Blodtåke» omtaler tidligere statsråd og Ap-formann Reiulf Steen «Prosessen ‘» i Stavanger Aftenblad. Etter først å ha sammenlignet Lindstrøm-saken med verdens mest kjente politisk justismordoffer Alfred Dreyfus skriver Steen bl.a.:

“Også norsk historie har eksempler på politiske justismord, det største i moderne tid det som ble begått mot Harry Lindstrøm i kjølvannet av den såkalte Kings Bay saken. Og videre: I løpet av de mange årene Lindstrøm-saken har vært omhegnet av gravens fred har en fisker, forfatter og journalist i Nord-Norge, Hjalmar Markussen, fattet interesse for mannen og den behandling han fikk. Interessen førte til at han har skrevet en bok, ‘Prosessen mot Lindstrøm’, med undertittel ‘Et politisk justismord’ (Dokumentarforlaget, 2000). Det er blitt en bok som bør være å finne i alle redaksjoner, politiske partikontorer, advokatkontorer og i mange eksemplarer på Stortingets bibliotek, slik at den kan bli lett tilgjengelig for stortingsrepresentanter. Det er nemlig et politisk justismord boken forteller om.”

For egen regning vil jeg føye til. «Prosessen mot Lindstrøm’» bør ikke alene leses av alle som vil mene noe om den norske rettstaten. Boken burde finnes i alle norske hjem.

Dommen over Lindstrøm (2,5 års ubetinget fengsel) synes å være det komplette justismord. Her var de alle med på «festen», påtalemakten, dommerne, regjering, Storting, aviser, NRK og ting tyder på at også forsvarerne ga sitt bidrag til justismordet.

fritt etter Olav S. K. Pettersen
http://home.online.no/~ol-enge/art02/02-1Lindstrom.htm