Samfunnskritikk og opposisjonelles vilkår i Norge,
er en lengre artikkel undertegnede har skrevet om dette.

Hovedkonklusjonen er at samfunnsengasjement i Norge verdsettes så lenge en holder seg innenfor ortoksien eller det politisk korrekte. I motsatt fall forfølges og kveles det…

Det aller beste er å holde kjeft, og tute med ulvene, men så er det noen mennesker med moralsk og åndelig integritet som ikke klarer det da? Hva med dem? Hva skjer med dem?

Og så alle de andre, undertegnede innkludert, som kanskje bare i kritiske avisartikler eller annet om justisvesen, ligningsvesen eller politikk, aldri kan påvente å få noen rettferdig behandling lenger i de institusjoner, eller andre, siden systemet er selvbeskyttende på tvers av institusjonene. Overskrifter som ‘Politiet skyter spurv med kanoner’ og ‘Uthenging av dommere på Internet’ kan lett føre til trakassassering og forfølgelse fra de artiklene omhandler. Slik belønnes samfunnsengasjement i det ‘frie’ Norge.

Vi kan også oppleve som Jens Bjørnebo sa det, sikkert på bakgrunn av sin egen erfaring, at spaltene lukkes for oss politisk ukorrekte, mens de ser ut til å være vidåpne for våre meningsmotstandere, de politisk korrekte:’På ethvert gitt tidspunkt finnes det en ortodoksi, et sett av ideer som man antar at alle rettenkende mennesker aksepterer uten å stille spørsmål. Det er ikke direkte forbudt å si dette eller hint, men det er ikke noe man gjør. Alle som utfordrer den herskende ortodoksi, oppdager at de bringes til taushet med forbausende effektivitet. En mening som går på tvers av det som er moderne, får nesten aldri en fair behandling, verken i den populære presse eller i de intellektuelle tidsskrifter.’

De forannevnte som Juklerød, Torvholm, Taftø med flere, er nok med sin ærlighet og sterke moralske og åndelige integritet de virkelige kristne, om de vet det selv engang vet ikke jeg, som i efterfølgelsen av Kristus’ gjerning går foran og ofrer seg selv til nytte for de mange. – Som avslører svakheter i samfunnet. ‘Når makthaverne blir motsagt, så blir de krakilske’, som Juklerød sa det. For en ting er helt sikkert, og det er at for den opposisjonelle og samfunnskritiske så er det vanskeligheter og motstand som i enkelte tilfeller ikke overleves, men den som ofrer sitt liv for andre, skal finne det, står det skrevet. Kanskje er der ikke noe liv i å være taus tilskuer til myndigheters og maktpersoners overgrep? Det være seg politiske, justis-, religiøse, medisinske, eller andre makthaveres disposjoner.

Dette bør huskes av den tause majoritet, som med egenskaper som dovenhet, likgyldighet og moralsk og åndelig frafall og forfall ikke presterer stort annet enn å være en i mengden som bifaller autoritetene når de krever korsfestelse av enkeltindivider som opponerer mot dem, for å skjule sine maktovergrep og sine uærlige agendaer. ‘Korsfest, korsfest’, roper de, etter å ha blitt inngitt autoritetenes versjon og indoktrinering, idag mye formidlet via media. Ingen frihet som venter på dem ved det bifall, men de har kommet til å tro på myndighetenes hjernevask om systemets fortreffelighet. Den og/eller de som skulle befri dem fra åket, ofrer de, gladelig, og føler seg bedre etterpå (?).

‘Belønningen’ den får, som gjorde som han/hun trodde til beste for alle, og for å initiere den nødvendige bedre samfunnsutviklingen, og i kamp for almenhetens frihet og velvære, samt belysning av makthavernes overgrep, er i de fleste tilfeller offentlig korsfestelse i en eller annen form (personlig ydmykelse, trakassering av myndigheter, forfølgelse, utstøtelse og i enkelte tilfeller sykeliggjøring). I andre land blir de også enkelt og greitt tatt av dage (jfr journalisten i Ukraina), for å stoppe kjeften på dem, men vi har mer sofistikerte metoder her til lands, må vite.

I boken “Psykiatri”, 1972, 6.utgv 1997, “Kap 1, Innledning”, s. 8 skriver Einar Kringlen under avsnittet “Psykiatrien som behandler og vokter”: “Psykiatriens primære mål er selvsagt å behandle pasienter med psykiske lidelser, men samtidig har psykiatrien også som funksjon å utøve sosial kontroll”. Ifølge Einar Kringlen er det grunnlovstridige samrøre mellom politi-advokater-domstoler-psykiatri-barnevern-politikere-avisredaktører en “NØDVENDIG samfunnsmessig sosial kontroll”.

En svært effektiv måte å stanse kritiske røster på.

I den nye psykiatriloven som trådte i kraft 01.01.01. er dette politiske og sosiale middel til kontroll med farlige røster faktisk videreutviklet, selv etter Juklerød. Nå risikerer hvem som helst å bli tvangsinnlagt i psykiatriske sykehus og utsatt for psykologiske og medikamentelle bevissthetsendringsmetoder, såfremt en eller annen kommunelege eller psykiater – eller Overvåkningspolitiets terroristkontroll, – mener at vedkommende er syk og trenger behandling.

Vi bør også merke oss at psykiatri-industrien hadde i 2001 ca. 10.000 tvangsinnleggelser i Norge, mens Sverige og Danmark hadde fra 1200 til 1500, med deres langt høyere folketall.

Dessverre synest det som de fleste er tilfreds med sin ufrihet, og gladelig lar sin gode neste ofres, mens de virkelig kriminelle tas på med silkehansker. Alle statsmaktens institusjoner i Norge tas i bruk for å kvele opposisjon og samfunnskritiske røster som rokker ved illusjonen om ‘enhetssamfunnet’, les; likhetssamfunnet hvor alle skal mene de samme som de er indokrinert å mene. Ikke mange ‘kristne’, og ingen kirke som er mest opptatt av utlendinger enn nordmenn (først jøde – så greker, sa Jesus – må ta hånd om sine egne først, ellers blir alt bare hyklersk, mente han vel), som hjelper en uskyldig stakkar å bære sitt kors her heller nei. Spesielt ikke for den som går på tvers av samfunnets ortodoksi (politiske og sosiale klima, – det politisk korrekte).

Samfunnsengasjement i Norge verdsettes så lenge en holder seg innenfor ortoksien eller det politisk korrekte. I motsatt fall forfølges og kveles det. Dette til informasjon.