Jostein Gaardner med kronikk i Aftenposten: ‘ISRAEL ER HISTORIE. Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel’.
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1411153.ece

Forskjellige utdrag av artikkelen:
‘Det er ingen vei tilbake. Staten Israel har voldtatt verdens anerkjennelse og får ikke fred før den legger ned sine våpen. Staten Israel i sin nåværende form er historie’, skriver Jostein Gaarder.

‘Det er på tide å øve inn en ny lekse: Vi anerkjenner ikke lenger staten Israel. Vi kunne ikke anerkjenne det sørafrikanske apartheidregimet, og vi anerkjente ikke det afghanske Taliban-regimet. Så var det mange som ikke anerkjente Saddam Husseins Irak, eller serbernes etniske rensing. Nå må vi venne oss til tanken: Staten Israel i sin nåværende form er historie. Vi tror ikke på forestillingen om Guds utvalgte folk. Vi ler av dette folkets griller og gråter over dets misgjerninger. Å opptre som Guds utvalgte folk er ikke bare dumt og arrogant, men en forbrytelse mot menneskeheten. Vi kaller det rasisme’, skriver han vidare.”

“Vi anerkjenner ikke staten Israels retorikk. Vi anerkjenner ikke blodhevnens gjengjeldelsesspiral med “øye for øye og tann for tann”. Vi anerkjenner ikke prinsippet om ti eller tusen arabiske øyne for ett israelsk øye. Vi anerkjenner ikke kollektiv straff eller populasjonsslankekurer som politisk våpen. To tusen år er gått siden en jødisk rabbi kritiserte den urgamle doktrine om “øye for øye og tann for tann”.

Han sa: “Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem”. Vi anerkjenner ikke en stat som tuftes på antihumanistiske prinsipper og ruinene av en arkaisk nasjonalreligion og krigsreligion. Eller som Albert Schweitzer utla det: “Humanitet vil si aldri å ofre et menneske for en sak”.”

“Israel hører ikke. I to tusen år har vi terpet humanismens pensum, men Israel hører ikke. Det var ikke fariseeren som hjalp mannen som lå i veikanten fordi han var falt blant røvere. Det var en samaritaner, i dag ville vi si en palestiner. For først er vi mennesker – kristen, muslim eller jøde så. Eller som den jødiske rabbi sa: “Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet?”

“Så var det en gang en norsk dikter som ga fra seg følgende barnlige hjertesukk: “Hvi skrider Menneskeheden saa langsomt frem?” Det var han som skrev så vakkert om “Jøden” og “Jødinden”. Men han avviste forestillingen om Guds utvalgte folk. Selv kalte han seg muhammedaner.”

Så ble det liv. Gaardner ble over natten tittulert som antisemitt, jødehater, og det som er verre er, av Mona Levin og mange andre, kun for å involvere seg i en politisk diskusjon, og dette ble tiårets debatt i media.

“Det er staten Israel dette handler om, og Israel synes jeg ikke har vært en god jødevenn.“, sier Gaardner, som endte opp med å knele for maktene som han stod imot, og ba om unnskyldning. Så ble det stilt, og det kommer det vel til å fortsette med, fordi det er nettopp det denne teknikken er til for; true/trakassere folk til taushet.

* * *

Og slik har en sympati for et bestemt religiøst folkeslag, utviklet seg til blankofullmakt for en sekulær stat å oppføre seg akkurat som de vil, i strid med folkeretten og internasjonale avtaler (bl.a. Geneve konvensjonen).

Dissidenter for den ene rette lære, skal rett og slett plages ihjel, slik at de kommer inn i folden igjen, eller i hvert fall holder kjeft. Slik skremmes enhver person fra å gjøre noe lignende, og pennene legges ned.

Og under dette dekke, kan de tillate seg det meste i Israel og andre steder, også hva som i Sør Afrika og av tidligere president Jimmy Carter blir kalt aparteid, og av andre folkemord.

Når det er karikaturer på trykk av muslimske Muhammed (eller Jesus for den del), så blir ytringsfriheten vektlagt, men for de hellige kuer gjelder ikke samme ytringsfrihet. Da setter apparatet igang, med en klaging og syting som skulle vært forbeholdt klagemuren i Jerusalem.